felles betegnelse på de folkerettsregler som regulerer statenes myndighetsutøvelse på havet. Adgangen til å utøve myndighet (jurisdiksjon) varierer i de forskjellige områdene av havet. Man regner med følgende områder: havner og indre farvann, sjøterritoriet, forskjellige spesialsoner (tilstøtende soner, f.eks. tollsone, fiskerisone), kontinentalsokkelen, økonomisk sone, åpent hav (fritt hav), det internasjonale havbunnsområdet (se havbunnen).
Reglene har vært under stadig utvikling siden Hugo Grotius i 1609 slo fast prinsippet om havets frihet (Mare liberum, 'fritt hav'). Etter at reglene i århundrer hadde utviklet seg i statspraksis, ble de nedskrevet (kodifisert) i 1958 i de fire Genèvekonvensjonene om havets folkerett (utarbeidet i regi av FN). Konvensjonene omfattet 1) territorialfarvann og tilstøtende soner, 2) det åpne hav, 3) fiskeri og 4) kontinentalsokkelen. Siden disse bare fikk begrenset oppslutning (Norge sluttet seg f.eks. bare til én, om kontinentalsokkelen) og siden den tekniske og merkantile utvikling hadde skapt behov for nye løsninger, ble det av FNs tredje havrettskonferanse utarbeidet en ny havrettskonvensjon, som ble ferdigforhandlet i 1982 etter 8 års forhandlinger.
Havrettskonvensjonen av 1982
Havrettskonvensjonen av 1982 tar for seg alle sider ved bruk av havet, men bestemmelsene som i ettertid har fått størst praktisk betydning er de som omhandler fiskerier og grensedragninger. Innføringen av 200 mils økonomiske soner har i ettertid blitt stående som det viktigste resultatet av konferansen. I egen økonomisk sone har kyststaten suverene rettigheter til utnyttelse av ressursene.
Det prinsipp som i størst mulig grad ble forsøkt videreført i Havrettskonvensjonen var retten til å ferdes fritt på havet. Retten til uskyldig gjennomfart (innocent passage) omfatter i hovedsak alle farvann. Konvensjonen gir også retningslinjer når det gjelder skipsfart for øvrig som navigasjon og sikkerhet til sjøs.
Kyststatenes rett til 12 mils territorialfarvann ut fra kysten (grunnlinjen) ble også nedfelt i Havrettskonvensjonen; dette hadde allerede lenge vært gjeldende rett gjennom statspraksis.
Det oppstod snart behov for nye reguleringer i kjølvannet av den teknologiske utviklingen. Når det gjaldt Havrettskonvensjonens bestemmelser om utnyttelsen av ressursene på dyphavsbunnen, ble teksten fra 1982 ikke funnet akseptabel av industrilandene (og særlig USA). Reforhandlingen av dette punktet i avtalen i 1992–93 medførte at flere av disse land ratifiserte, og konvensjonen trådte i kraft 1994 etter at 60 land hadde tiltrådt avtalen. Per 1999 har over 130 stater, deriblant Norge, ratifisert konvensjonen. De deler av konvensjonen som bare er en nedskrivning av gjeldende sedvanerett, er imidlertid bindende uten ratifikasjon, og får derfor i stor utstrekning virkning også for stater som ikke er parter.
I konvensjonen er det opprettet en egen havrettsdomstol, som ble etablert i Hamburg 1996.
Anbefalt lenke
Fiskeressursene på det åpne hav
Fiskeressursene på det åpne hav ble gjenstand for en ny FN-konferanse 1993–95. En avtale ble forhandlet ferdig 1995. Den trådte i kraft 11. desember 2001 (da 35 stater hadde ratifisert). Avtalen er (2005) ratifisert av 52 stater. Avtalen har gitt havretten en ny dimensjon i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig, der bærekraftig forvaltning av bestandene og føre var-prinsippet er grunnlaget for forvaltning av fiskeressursene. Videre har den satt en foreløpig stopper i utviklingen mot økt nasjonalisering av ressursene i havet til fordel for internasjonalt samarbeid om forvaltning av fellesressursene på åpent hav. Med denne avtalen har det også blitt større adgang for andre enn flaggstaten til å håndheve fiskerireguleringer overfor fartøy på det åpne hav.