havfrue

Ideen om havfruer og havmenn i Europa er i stor grad formet av sirenene i gresk mytologi. Sirenene er kvinnelige vesener som lokker sjømenn inn i døden med de vakre stemmene sine. De hadde opprinnelig vinger og var halvt menneske, halvt fugl.

I den normanske poeten og presten Guillaume le Clercs Bestiaire fra rundt 1210 skrives det at sirener er vakre fra livet og opp, mens resten av kroppen ligner på en fisk eller en fugl. De synger sjømenn i søvn og dreper dem.

Forestillingen om havfruer har ikke vært særlig vanlig i Norge. Sannsynligvis kom den hit gjennom danske ballader. I eldre norsk tradisjon fantes det forestillinger om andre kvinnelige sjøvetter (norrønt margygr, 'sjøgyger'), som nærmest var farlige troll.

I Danmark spiller havfruer en større rolle i folketroen. En havfrue skal ha forutsagt fødselen til kong Christian 4. Når en havfrue driver sine hvite kveg over vannet, er det et tegn på at en storm er på vei. Det hvite kveget kan representere bølger med hvitt skum. Havfruer kan også besøke fiskere forkledd som en vakker kvinne som er våt og skjelvende. De som slipper havfruen nær bålet vil bli dratt ned i vannet for å bli druknet.

Avbildninger av tohalede havfruer er kjent fra Luristan (Sørvest-Iran) fra om lag 1000 år fvt., og enhalede fra etruskiske funn 500 år senere.

I kirkebygg fra middelalderen finnes det fremstillinger av havfruer ved døråpninger, søyler, tak og på undersiden av stoler. Her symboliserer havfruen farene ved verdslige gleder. Havfruen kan holde et speil og en kam som symbol på forfengelighet. Havfruen kan også spille et instrument for å representere fristelse eller holde en fisk i en hånd som symbol på en synder i syndens grep.

I maleriet St. Nicholas av Bari fordriver stormen av den italienske kunstneren Bicci di Lorenzo (1373–1452) vises en havfrue i venstre hjørne. Havfruen er her tydelig en legemliggjøring av farene forbundet med havet.

Havfruer er også et velbrukt motiv som gallionsfigurer og i heraldikk, og opptrer ofte i kunst på 1800-tallet. I The Depths of the Sea av den britiske kunstneren Edward Burne-Jones ser vi en havfrue som drar en ung mann under havet.

Havfruer er kjent fra tidlig naturhistorisk litteratur, for eksempel i den sveitsiske naturforskeren Konrad von Gesners Historia Naturalis fra 1558.

Irsk tradisjon forteller om Liban, prinsessen som ble til en havfrue etter en oversvømmelse i farens palass. Etter 300 år som havfrue lar hun seg døpe. Hun dør like etterpå og får status som havfrue-helgenen.

Mélusine er en populær figur i fransk folkediktning og skjønnlitteratur. I fortellingene gifter Mélusine seg med en ung adelsmann mot at han lover henne at han aldri skal komme inn til henne når hun bader på lørdager. Når nysgjerrigheten tar over og han bryter løftet, oppdager han at den vakre konen er slange eller fisk fra livet ned. Den mest kjente boken om skikkelsen heter Le Roman de Mélusine og er fra 1300-tallet.

I det allegoriske heltediktet Faerie Queene møter helten en sirene i havfrueform.

Et vanlig motiv i folkediktningen er at et overnaturlig vesen ønsker seg en udødelig sjel ved å gifte seg med et menneske. Dette motivet blir også brukt av forfattere på 1800-tallet. I Motte Fouques Undine fra 1811 forsøker en vannymfe å gifte seg med en ridder for å få en udødelig sjel. Boken blir en av inspirasjonskildene til H. C. Andersens Den lille havfrue.

I religiøs tradisjon er havfruebegrepet knyttet til blant annet gudinnen Atargatis som ble dyrket i Assyria rundt 1000 år fvt. Triton, sønn av sjøguden Poseidon i gresk og romersk tradisjon var halvt mann, halvt fisk og var assosiert med med storm, fiske og bygging av skip.

• sagn
• folketro
• marmæle
• havmann