havbunnen (folkerett)

I havretten sondres det mellom havbunnen innenfor territorialfarvannet, kontinentalsokkelen og de store havdyp. Kyststatens enerett til utnyttelse av havbunnen og naturforekomstene innenfor tolv nautiske mils territorialfarvann følger av dens suverenitet over sonen. Når det gjelder kontinentalsokkelen, har kyststaten enerett – eller suverene rettigheter – etter havrettskonvensjonen til å utforske og utnytte av naturforekomstene på havbunnen og i undergrunnen. Rettigheten omfatter mineraler og andre ikke-fornybare ressurser, samt sedentære arter. Sedentære arter er organismer som når de kan høstes enten er ubevegelige eller bare kan bevege seg gjennom konstant fysisk kontakt med havbunnen.

Havbunnen og undergrunnen utenfor kontinentalsokkelen betegnes i havrettskonvensjonen som Det internasjonale havbunnsområdet (the Area). Området og dets ressurser har status som 'menneskehetens fellesarv' ('common heritage of mankind'). Dette innebærer blant annet at ingen stat kan kreve eller utøve suverenitet eller eksklusiv myndighet over Området eller dets ressurser. Havrettskonvensjonen etablerer Den internasjonale havbunnsmyndigheten, en internasjonal organisasjon, som skal forvalte Området og dets ressurser på vegne av menneskeheten. Alle partene i havrettkonvensjonen er medlem av denne organisasjonen. Ressursene som er en del av menneskehetens fellesarv, omfatter faste, flytende eller gassaktige mineraler som befinner seg på eller under havbunnen i Området.

De siste årene er det blitt økende fokus på mulighetene for å utnytte marine genetiske ressurser gjennom bioprospektering. Det har reist spørsmål om rettighetene til å undersøke og utnytte slike ressurser, på havbunnen utenfor 200 mils økonomisk sone. Hvor kontinentalsokkelen strekker seg utover 200 mil, er spørsmålet om slike ressurser som befinner seg på havbunnen er sedentære arter og følgelig tilhører kyststaten eller om de er en del av det åpne havs friheter. Utenfor kontinentalsokkelen er spørsmålet om de er en del av menneskehetens fellesarv eller det åpne havs friheter. Under pågående havrettsforhandlinger om en mulig FN avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, ønsker enkelte stater at de genetiske ressursene eksplisitt skal gis en slik status. Andre stater hevder at de er en del av det åpne havs friheter.