handelspolitikk – Store norske leksikon

Handelspolitikk er alle offentlige tiltak for å regulere handel, først og fremst handel med andre land. Handelspolitikken kan ses som del av den generelle økonomiske politikken og av næringspolitikken.

Statlig kontroll med indre og ytre handel spilte en viktig rolle i fremveksten av moderne stater og av kapitalismen som økonomisk system fra senmiddelalderen og inn i det 20. århundret. I

I årene 1945–2008 ble internasjonal handel i økende grad liberalisert, både internt i det enkelte land og mellom land. Handelen ble i større grad overlatt til privat sektor. Mange stater, deriblant Norge, trappet i denne perioden ned ambisjoner om å styre og kontrollere handelen.

Etter finanskrisen i 2008 har flere land i økende grad forsøkt å styre og kontrollere handelen med andre land, både av økonomiske og politiske årsaker. Det har blant annet ledet til flere handelskonflikter.

Virkemidler

De tradisjonelle virkemidlene i handelspolitikken er først og fremst toll og direkte reguleringer av import og eksport. Den vanligste formen for toll er importtoll, men flere land gjør også bruk av avgift på vareutførselen, det vil si eksporttoll. Importtollen kan være enten verne-/beskyttelsestoll eller fiskaltoll.

Vernetollpå importvarer tar sikte på å beskytte de innenlandske produsentene mot konkurranse fra andre land. Dermed skal landets egne bedrifter kunne holde høyere priser enn utenlandske, og eierne og de ansatte få bedre betalt.

Hensikten med fiskaltoll er å skaffe staten inntekter. Dette er særlig aktuelt når staten har få andre inntektskilder, slik tilfellet var i Norge før det ble innført inntektsskatt i 1911. Statens virksomhet ble da finansiert ved avgifter, og blant dem var toll den viktigste. Den ble først og fremst lagt på de store «kassevarene» som sukker, salt, lysolje med mer.

Importen kan reguleres mer effektivt med kvantitativ regulering, enten ved et statsmonopol eller ved et system med importløyver. I prinsippet kan en slik rasjonering være et effektivt system, men erfaring viser at systemet har store politiske og kontrollmessige svakheter.

I de første årene etter andre verdenskrig hadde Norge et slikt system. Da myndighetene i 1947 mistet kontrollen med hvor mange løyver som kunne brukes på et visst tidspunkt, oppsto det imidlertid en alvorlig reguleringskrise.

Handelspolitikken omfatter også myndighetenes regulering av eksporten gjennom ulike subsidieordninger. Flere land har for eksempel stimulert sin egen skipsbygging ved å gi skipsindustrien rimelige renteordninger.

Handelspolitikk er nær knyttet til valutapolitikk. For at frihandelspolitikk skal være effektiv, må ikke bare varer, men også valuta, kunne skaffes uten rasjonering. Restriksjoner på betalinger kan være like begrensende på importen som varerasjonering.

Historie

Handelspolitikk frem til 1945

I eldre tider var handelspolitikk stort sett knyttet til ulike staters forsøk på å kontrollere visse typer handel og handelsveier. Handelspolitikken hang i denne perioden nøye sammen med militærmakt og territoriell ekspansjon.

Kontrollhensyn preget også de norditalienske og nordtyske bystatenes handelspolitikk i senmiddelalderen og de nordeuropeiske statenes støtte til handelskompanier på 15- og 1600-tallet. Merkantilismen ble i denne perioden rådende handelspolitisk doktrine.

Først med gjennombruddet for liberalismen som handelspolitisk filosofi i Storbritannia i midten av 1800-tallet begynte statene å myke opp grepet over indre og ytre handelen, til fordel for privat sektor.

Mer frihandel mot slutten av 1800-tallet ble imidlertid også møtt med beskyttelsestiltak fra flere land, ikke minst i tilknytning til jordbruks- og industriproduksjon.

Med økt økonomisk ustabilitet og usikkerhet etter 1914 tok en rekke land en mye mer restriktiv holdning til internasjonal handel. I Sovjetunionen ble all utenlandshandel i praksis underlagt statlig kontroll.

Frihandelsavtalenes tid, 1945–2008

Frem til andre verdenskrig var handelspolitikken stort sett et nasjonalt anliggende for det enkelte land. Riktignok inngikk en del land avtaler om toll og andre handelshindre, men i de aller fleste tilfeller anså landenes myndigheter at de fritt kunne fastsette handelspolitiske virkemidler slik som de ønsket ut fra egne interesser.

Etter andre verdenskrig ble systemet med autonom handelspolitikk erstattet av forpliktende internasjonale avtaler. Programmet med frilisting av import, som ble praktisert i Marshall-planen, og GATT-samarbeidet innebar at hvert enkelt land forpliktet seg til å følge de vedtakene som var truffet av landene i fellesskap.

Frigjøringen av importen i Vest-Europa etter andre verdenskrig gikk hånd i hånd med frigjøringen av betalingsforholdene.

Både det europeiske og det globale samarbeidet hadde som mål å redusere handelshindringene. En politikk med et sterkt innslag av frihandel ble mot slutten av 1900-tallet oppfattet som en del av landenes aksepterte rammebetingelser.

Dette ble formalisert i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som fikk stadig flere medlemmer. En viktig utvidelse skjedde i 2001, da Kina sluttet seg til organisasjonen.

Etter 2008

Verdenshandelen vokste kraftig gjennom perioden 1945-2008, men har deretter avtatt.Årsaken er svakere og mer ustabil økonomisk vekst etter den internasjonale finanskrisen 2008. Periioden så også en mer ustabil politisk utvikling.

Korona-pandemien 2020-2022 bidro til nye rystelser i verdenshandelen og økt usikkerhet.

De liberale holdningene til internasjonal handel er i mange land erstattet med større forsiktighet og til dels motstand mot fri verdenshandel.

Handelskonflikter

Konflikter har vært en sentral del av internasjonal handelshistorie, særlig i førmoderne tid.

Også med nedtrappingen av internasjonal frihandel fra 1914 var imidlerttid handelskonflikter vanlige. Under første verdenskrig innførte for eksempel Norge forbud mot import av brennevin og hetvin, og eksportlandene svarte med å boikotte norsk fisk. Slike handelskriger var ikke uvanlig i mellomkrigstiden.

I frihandelsavtalenes tid frem til 2008 var denne typen konflikter mindre fremtredende, men har dukket opp igjen i kjølvannet av finanskrisen.

Særlig har handelsrelasjonene mellom USA og Kina kjølnet i denne perioden. I 2018 innførte president Donald Trump en rekke spesifikke tiltak for å ramme Kinas handel med USA og forbedre USAs handelsbalanse med landet. Amerikanske tiltak ble møtt med mottiltak fra Kina.

I etterkant av Russlands invasjon av Ukraina vinteren 2022 ble handelspolitikk også brukt for å fremme andre politiske mål. Etter angrepet ble en rekke økonomiske sanksjoner innført av vestlige land for å straffe Russland. Flere av sanksjonene hadde til hensikt å ramme Russlands handel med utlandet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Økonomisk politikk

Eivind Thomassen

Førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge