Frem til den første verdenskrig var det god vekst i verdenshandelen. Dette skyldtes ikke bare transportrevolusjonen, men også fremgang i industrien som begunstiget produksjon i stor skala. Under krigen tok imidlertid de fleste statene sikte på å begrense og regulere det internasjonale varebyttet, og utviklingen stoppet opp. Straks etter krigen ble denne utviklingen igjen reversert, men med den økonomiske stagnasjonen fra slutten av 1920-årene, slo snart alle land inn på en beskyttelsespolitikk som skulle hindre at innenlandske arbeidsplasser gikk tapt. Denne politikken ble lett akseptert i land med en proteksjonistisk tradisjon, mens den satt langt inne i Storbritannia, som hadde stolte frihandelstradisjoner. Likevel skiftet man også her kurs, men for at innskrenkningene i varebyttet ikke skulle ramme de andre land i Det britiske imperium, innførte Storbritannia såkalte “imperiepreferanser”, som ble fastlagt i Ottawa-avtalen 1932. Import fra andre land i det britiske imperium møtte etter denne avtalen lavere tollsatser enn import fra tredjeland.
I Nazi-Tyskland gjennomførte myndighetene i 1930-årene en regulert utenrikshandel, som gikk ut på at Tysklands import fra et bestemt land skulle balanseres med en like stor tysk eksport til landet. Betalingene ble gjort opp gjennom valutamessig “clearing”. Også Norge ble trukket inn i dette systemet, men det fikk her liten betydning.
Straks etter at den annen verdenskrig brøt ut, innførte alle land strenge restriksjoner på sin utenrikshandel. Verdenshandelen ble snørt inne i et omfattende system av eksport- og importreguleringer, og da krigen sluttet, var handelen nesten fullstendig bestemt av politiske vedtak. Da Marshall-planen ble vedtatt, ønsket den amerikanske regjeringen straks å løsne på og avvikle dette systemet, idet det ble ment at Europa ville tjene på økt varebytte. Under amerikansk ledelse ble den europeiske utenrikshandelen normalisert.
USA var også opptatt av en liberalisering av verdenshandelen. Dette skulle være en oppgave for den planlagte internasjonale verdenshandelsorganisasjonen, som skulle sortere under FN på samme måte som Valutafondet (IMF) og Verdensbanken (World Bank). Det var lenge vanskelig å oppnå en tilstrekkelig bred oppslutning om organisasjonens frihandelsvennlige program. I mange år levde man med en organisasjon basert på GATT-avtalen som et provisorium, men organisasjonen ble gjort om til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994. Se også handelspolitikk.