Maurisk hage

Vann i kanaler og bassenger var et hovedelement i både egyptiske og mauriske hager, slik som i all senere orientalsk hagekunst, for eksempel de berømte mauriske hagene i Granada fra 1300-tallet. Generalife-hagen i Granada i Spania er en av de vakreste i verden og er en UNESCO-arv.

Maurisk hage
Av /Shutterstock.

Hagekunst er praktisk og estetisk utforming av hager, parker og andre uterom. Vegetasjon, terrengform og vann er de grunnleggende virkemidlene, supplert med bygningskonstruksjoner som murer, trapper eller paviljonger.

Hagekunstens formspråk har vekslet fra geometriske former og symmetri til fri naturalisme. Skiftningene i uttrykksform og motivvalg gjennom tidene henger sammen med kultur og samfunnsform i de ulike epokene. I tidligere litteratur var det vanlig å skille mellom arkitektoniske og landskapelige stilretninger. Et syn som nå vinner innpass, er at all hagekunst må betraktes som arkitektonisk, da den har som mål å skape rom. I de fleste tilfeller vil hagekunsten samtidig ha et landskapelig tilsnitt, idet den gir uttrykk for et stilisert idealbilde av det landskapet den er oppstått i.

Historikk

Hagens urform er et innhegnet areal hvor det ble skapt gode forhold for dyrking av vekster. Meget tidlig i kulturhistorien ble denne skjermede nyttehagen gjort til et tiltrekkende oppholdssted gjennom en bevisst kunstnerisk utforming.

Det gamle Egypt

Peristylhage
Peristylhagen i Casa del Menandro i Pompeii i Italia
Peristylhage
Av /Shutterstock.

Det gamle Egypt hadde en fullt utviklet hagekunst fra om lag 2000 år fvt., strengt geometrisk i formen og innelukket bak murer og skyggefulle trerekker. Vann i kanaler og bassenger var et hovedelement, slik som i all senere orientalsk hagekunst, som i de berømte mauriske hagene i Granada fra 1300-tallet.

Antikken

I antikkens Hellas ble hovedvekten lagt på hager for offentlig bruk. Romersk hagekunst utviklet seg på impulser fra hellenistisk og orientalsk kultur. Peristylhagene i romerske byer (Pompeii) er intime, lukkede hagerom etter gresk forbilde, men romersk hagekunst var først og fremst opptatt av det omgivende landskapet. Praktfulle villaanlegg ble plassert i åssider med panoramisk utsikt og med terrasserte hager som understreket berglandskapets karakter.

Middelalderen og renessansen

Italiensk renessansehage
Italiensk renessansehage i Hamilton Gardens i New Zealand
Italiensk renessansehage
Av /Shutterstock.

I europeisk middelalder var hagekunsten beskjeden og først og fremst knyttet til klostrene, der klostergården ble formet etter mønster fra antikkens peristylhager. Begynnelsen til hagekunstens utvikling i nyere tid kom med den kunstneriske nyskapingen under ungrenessansen i Firenze.

Italiensk renessansehagekunst viser en gradvis utvikling i retning av fullstendig arkitektonisk sammenheng mellom hage og bygning. Bratt terreng med vid utsikt ble foretrukket, og etter forbilde fra antikken ble hagene anlagt i terrasser. Monumentale, men samtidig komfortable trappeløp mellom terrassenivåene ble etter hvert et typisk trekk. Karakteristisk er for øvrig den geometriske flateutsmykning (parterret) og den rike og varierte utnyttelsen av vann i fontener, vanntrapper og kaskader.

Barokken

Aksialt barokkanlegg

Slottsparken ved Augustusburg i Brühl i Tyskland, et strengt aksialt barokkanlegg fra 1700-tallet

Av /KF-arkiv ※.

Under barokken ble Frankrike det ledende hagekunstneriske sentret, med landskapsarkitekten André Le Nôtre som den fremste eksponenten. Hans hovedverker Vaux-le-Vicomte (åpnet i 1661) og Versailles kjennetegnes ved klar, logisk oppbygning og overveldende dimensjoner. Den dominerende sentralaksen som har slottskomplekset som midtpunkt, gir et mektig perspektivisk utsyn over åpne, ornamentalt utsmykkede parterreflater, pompøse fontener og storlinjede kanaler, med fjerne blikkfang som avslutning.

Sentralperspektivet rammes inn av arkitektonisk formede rom (bosketter) av klippede hekker og trerekker, mens monumentale alleer markerer hovedlinjene i komposisjonen. Fransk hagekunst ble etterlignet over store deler av Europa ved fyrstenes og overklassens residenser, men fant aldri virkelig grobunn i England.

1700-tallet

Engelsk landskapshage

En frodig engelsk landskapshage med dammer, broer og palladianske lysthus, Stourhead i Wiltshire. Den ble anlagt i begynnelsen av 1740-årene.

Av /NTB Scanpix ※.

I England utviklet det seg i første halvdel av 1700-tallet en ny retning i hagekunsten, kjent som den engelske «landskapsstilen», under lederskap av maleren William Kent og landskapsarkitekten Lancelot «Capability» Brown. Med bruk av få virkemidler, som bølgende, gresskledte terrengformer, vannflater, trær fritt plantet i grupper og lunder og med enkelte klassisistiske byggverk som perspektiviske blikkfang, ble det skapt storslagne, grønne parklandskap. Utformingen var direkte inspirert av det pastorale engelske kulturlandskapet.

Hoffmaleren William Hogarths estetiske prinsipp, med den svungne S-kurven som den ideelle «skjønnhetslinjen», fikk stor betydning. Den engelske stilen holdt seg ikke lenge i sin opphavlige, rene form, men kom under sterk innflytelse av romantikken.

Ved 1700-tallets slutt ble romantisk hagekunst omfattet med en rent lidenskapelig interesse på kontinentet og resulterte i tallrike naturalistiske parkanlegg som ble overfylt med sentimentale og stemningsskapende innslag (grotter, kunstige ruiner, templer og så videre). Karakteristisk var også svermeriet for motiver fra den eldgamle kinesiske hagekunsten, som på denne tiden ble kjent i Europa, med kinapaviljonger, pagoder og lignende. Etter napoleonskrigene ebbet den romantiske epoken i hagekunsten hurtig ut.

1800-tallet

Central Park

Central Park, designet av Fredric Law Olmsted i 1857

Av /Shutterstock.

Fra 1800-tallet ble hagekunst hovedsakelig oppfattet som et gartnerfaglig arbeidsfelt. Samtidig skjedde en umåtelig økning av plantesortimentet. Hovedvekten ble lagt på et mest mulig artsrikt og eksotisk vekstmateriale, og romantikkens mønster av snirklete spaserveier ble tilpasset stadig mindre areal, uten særlig omtanke for romkomposisjon i mange tilfeller.

Blant landskapsarkitekter som har hatt stor betydning for ettertiden, bør Joseph Paxton i England og Peter Josef Lenné i Tyskland nevnes. De offentlige parkene som ble anlagt i forbindelse med byfornyelsen i Paris i 1860-årene, fikk stor betydning og dannet forbilde for utbyggingen av byparker over hele Europa. I Nord-Amerika fikk denne utviklingen en mer fremtidsrettet, sosial profil under ledelse av landskapsarkitekten Frederic Law Olmsted.

1900-tallet

Reaksjonen mot den tradisjonelle hagekunsten kom i England like før århundreskiftet, med krav om fastere, arkitektonisk formgivning. Ideene ble fulgt opp i Tyskland og Norden, men den virkelige nyskapingen kom først med funksjonalismens gjennombrudd sist i 1920-årene. De store oppgavene lå nå i utforming av områder for allmenn bruk, grøntanlegg i boligstrøk, lekeplasser, sportsanlegg og andre områder for rekreasjon i friluft.

Kravene til funksjonelle løsninger, slitestyrke og rasjonelt vedlikehold har ført til sterkt forenklet utforming. Karakteristisk er store ubrutte plenflater og naturterreng med stedegen vegetasjon. Japansk hagekunst har hatt en betydelig indirekte påvirkning, gjennom høyt utviklet materialfølelse og forståelse for naturens egenart.

Norge

Rosendal

Baroniet Rosendal i Hardanger har en godt bevart renessansehage fra 1670-årene.

Av /KF-arkiv ※.
NMBU hage
Norwegian University of Life Sciences med hage
NMBU hage
Av .
Lisens: Attribution

Norge har ikke hatt storslagne representasjonsanlegg i europeisk målestokk, men enkle, borgerlige hager som i løpet av 1600- og 1700-tallet ofte ble anlagt med en formsikker holdning som lå langt over det provinsielle nivå. Rike hagetradisjoner finnes i Bergensområdet, og Baroniet Rosendal i Sunnhordland har en meget godt bevart renessansehage fra 1670-årene.

På Østlandet finnes renessansepregede hager med markert sentralakse, som Linderud i Oslo og Rød i Halden. Flere storgårder fikk symmetriske anlegg med storlinjede alleer etter mønster fra fransk barokk, for eksempel Hafslund i Skjeberg og Jarlsberg hovedgård i Tønsberg.

Omkring 1800 ble det anlagt en rekke romantiske landskapsparker, som Bogstad i Oslo, Nes Verk i Tvedestrand og Elsero i Bergen. Grunnlaget for utvikling av hagekunst i moderne tid ble lagt ved opprettelsen av Linjen for hagekunst ved Norges landbrukshøgskole i 1919.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersson, Thorbjörn m.fl., red.: Svensk trädgårdskonst under fyrahundra år, 2000
  • Blennow, Anna-Maria: Europas trädgårdar: från antiken till nutiden, [ny utg.], 2002
  • Bruun, Magne: Hagekunstens historie, 1987
  • Bühler, Karl-Dietrich: De vakreste hagene i Norden, 2000
  • Dunér, Sten & Katarina Dunér: Den gyllene trädgården: trädgårdskonstens idé- och kulturhistoria från Adam till Örtagård, 2001
  • Essen, Madeleine von: Hager til lyst og nytte: hagekunsten gjennom tusen år, 1997
  • Jellicoe, Geoffrey & Susan Jellicoe: The landscape of man, 3rd ed., 1995
  • Lund, Hakon m.fl.: Danmarks havekunst, 2000-2002, 3 b.
  • Moe, Dagfinn m.fl., red.: Historiske hager: en nordisk hagehistorisk artikkelsamling [...], 2000
  • Schnitler, Carl W.: Norske haver i gammel og ny tid, 1916, 2 b.
  • Simonds, John Ormsbee: Landscape architecture : a manual of environmental planning and design, 4th ed., 2006

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg