hageby

Hageby er en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.

Begrepet ble lansert av den britiske byutviklingsteoretiker Ebenezer Howard i bøkene Tomorrow (1898) og Garden Cities of Tomorrow (1902). En slik hageby måtte etter Howards mening ikke få mer enn 30 000 innbyggere, ved ytterligere vekst skulle en ny hageby anlegges i passende avstand og med gode kommunikasjoner til den eldre. Etter hvert ville denne utvikle seg til en «moderby» med sentrale institusjoner, omgitt av en ring av «drabantbyer» (satellite towns).

Disse ideer førte til en hel hageby-bevegelse som en sterk reaksjon mot industrialismens tettpakkede og uhygieniske bysamfunn, og resulterte i anlegget av hagebyen Letchworth. Denne utviklet seg imidlertid ikke etter planen. Mer vellykket var Hampstead Garden Suburb utenfor London, prosjektert av Raymond Unwin. Her er det ikke lenger tale om en egen hageby, men om en forstad, et boligkompleks med dertil hørende fasiliteter.

I denne forenklede form var hagebyer for lengst blitt anlagt for visse storbedrifters arbeidere og funksjonærer, som den engelske Port Sunlight av såpefabrikantene Lever Brothers, og den tyske Margarethenhöhe ved Kruppverkene. Den norske Ullevål hageby er også bare et boligkompleks.

Vanskene ved i praksis å gjennomføre den egentlige hageby-idé ligger i det henimot umulige i å dirigere forholdet mellom bolig og arbeidssted samt å hindre moderbyen i å bli praktisk talt enerådende hva attraksjoner angår. Om det egentlige hageby-program ikke har latt seg realisere, har det likevel vært av stor betydning for moderne byplanlegging, som i stor utstrekning bygger på tanken om grønnest mulige drabantbyer.