høns

Høns, betyr oftest tamhøns, Gallus domesticus,som antakelig ble temmet i India og nå holdes som husdyr over hele verden. Man vet ikke når de kom til Norge, men gravfunn og gårdsnavn tyder på at høns ble brukt som husdyr før vikingtiden. Det finnes mange raser, men bare få har interesse hos oss. Kam, øreskiver og hakelapper, som er nakne huddannelser, varierer i størrelse, form og farge og er karakteristiske for de ulike rasene. Kroppen er fjærkledd, de enkelte fjær har navn etter hvor de sitter og kan være hvite, svarte, røde, gule, grønne og blå. De fleste rasene har skjell på mellomfot og tær, en del asiatiske raser har dun og fjær i stedet for skjell. Haner har større kropp, kam og hakelapper enn hønene, de har også en spore på løpet. Høns er polygame, eggene veier 50–60 g, rugetiden er 20–21 dager. De nyklekkede kyllingene er kledd med dun, men fjærene begynner å vokse frem alt etter en uke. Voksne dyr skifter fjær (myter) om høsten og tar da som regel en pause i eggleggingen.

Rasene

Rasene blir oftest gruppert i tunge, mellomtunge og lette raser, i tillegg kommer sportsrasene: dverghøns og kamphøns. I et praktisk/økonomisk hønsehold er det de lette og mellomtunge rasene som har betydning. De lette veier 1,4–2,2 kg for hønene og ca. ½ kg mer for hanene; disse rasene vokser raskt de første 8–9 ukene. De viktigste rasene i Norge er hvit og brun italiener, samt jærhøns. Hvit italiener regnes som verdens beste verperase, ca. 80 % av norske høns tilhører denne rasen. Brun italiener har om lag samme størrelse og kroppsbygning som den hvite, men ligger noe under i verpeevne.

Jærhøns er en egen norsk rase som holdt på å dø ut, men som nå er populær både som krysningsrase og som hobbyrase. Rasen er mindre enn hvit italiener og produserer færre egg. På grunn av forskjellig farge på kyllinger av de to kjønn kan de kjønnssorteres daggamle, en stor fordel i praktisk fjærfehold.

De mellomtunge rasene har en levendevekt på 2,2–3,5 kg for hønene og ca. ½ kg mer for hanene. Vekstintensiteten holder seg til kyllingene veier ca. 1,5 kg. Red rhode island er nest etter hvit italiener den mest brukte verperase i verden, men lite som ren rase i Norge. Det samme gjelder tverrstripet plymouth rock; begge blir imidlertid nyttet som krysningsraser. Den store interessen for kjøttproduksjon på høns (slaktekyllingproduksjon/broilerproduksjon) har økt interessen for to tunge raser som nå kalles slaktekyllingraser: hvit plymouth rock og hvit cornish. Ved krysning av forskjellige linjer av disse rasene produseres dagens slaktekylling.

Om hønseholdet i Norge, se fjærfe.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen har ikke blitt oppdatert siden den ble publisert på nett 14.02.2009.

Forfatter av denne artikkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Fjærkre

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.