lydforsterkningsapparat som brukes av mennesker med nedsatt hørsel. Det består av tre hovedkomponenter: en mikrofon som oppfanger lyden, et forsterkeranlegg samt en telefon hvorfra lyden ledes til det indre øre enten via øregangen og mellomøret, luftledningstelefon, eller via tinningbenet, benledningstelefon. Høreapparater drives av tørrbatterier.
Typer
Det er tre hovedtyper av høreapparater: ørehenger, hørebrille og kroppsbåret høreapparat, samt en spesiell type høreapparat for døve, se sneglehusstimulator.
I ørehengeren er både mikrofon, forsterker og telefon innebygd i en enhet, og den forsterkede lyden ledes via en slange som går gjennom en propp som settes i øregangen (ørefanger), til mellomøret og det indre øre. En miniatyrisert utgave av ørehengeren, «alt-i-øret»-apparatet, er etter hvert blitt alminnelig. I dette apparatet er både mikrofon, forsterker og telefon innebygd i ørefangeren som får plass i øregangen og nærmeste del av det ytre øret.
I hørebrillen er alle tre elektroniske komponenter bygd inn i brillestangen. Telefonen er vanligvis en luftledningstelefon slik som ørehengeren, men hørebrillen kan også utstyres med en benledningstelefon, hvor lyden ledes via brillestangen gjennom benet bak øret inn i det indre øre.
De kroppsbårne høreapparater bæres på brystet i en lomme eller pose og inneholder bare telefon og forsterker. De induserte elektriske strømmene ledes via en ledning til telefonen, som er anbrakt på selve ørefangeren. De kan også ledes til en telefon som anbringes på benet bak øret. De kroppsbårne høreapparater kan på grunn av sin størrelse lages betydelig sterkere enn ørehengere og hørebriller. Fordi det er lang avstand fra mikrofon til telefon, unngår man også «feedback» som ofte kan forårsake sjenerende hyling i apparatet hvis ørefangeren ikke er godt tilpasset.
Tilpasning og opplæring
Det finnes en rekke forskjellige høreapparater med forskjellig forsterkningsevne og frekvenskarakteristikk. Tilpassing av høreapparater bør derfor skje etter en grundig legeundersøkelse supplert med forskjellige former for hørselsmåling (audiometri), slik at hørselstapets årsak blir brakt på det rene og man ikke overser noen alvorlig grunnlidelse.
Opplæring i bruk av høreapparater er meget viktig. I spesialskoler, kirker og teatre brukes spesielle forsterkeranlegg som forbedrer lydgjengivelsen betraktelig. Hørselssentralene ved sykehusenes øre-nese-halsavdelinger administrerer ordningen med tildeling av høreapparater. Tilpassing av høreapparater foregår ved hørselssentraler og hos privatpraktiserende øre-nese-halsspesialister.
Høreapparater for døve
Høreapparater for døve har blitt utviklet siden midten av 1970-årene. Disse apparatene virker prinsipielt forskjellig fra høreapparater for hørselssvekkede. Lyden blir omformet til elektriske impulser av forskjellig kvalitet som blir ledet direkte til hørenerven, som regel via flere kanaler. Deler av apparatet må opereres inn i tinningbenet, og elektrodene føres mot hørenerven gjennom sneglehuset (implanterbart høreapparat, se sneglehusstimulator). I Norge fikk de to første pasienter operert inn denne type høreapparat i 1984 ved daværende Regionsykehuset i Trondheim (St. Olavs hospital). Nå (2005) er det ca. 400 døve i Norge som bruker denne typen høreapparat med godt resultat. De fleste er pasienter som er blitt døve etter at de har utviklet et normalt talespråk. De senere år er også døvfødte blitt behandlet på denne måten.