håndtein

Før man begynner å spinne, må man vikle lin- eller ullfibrene opp på en kjepp, som tradisjonelt ble kalt rokk. I øvre ende hadde rokken utskårne hakk som forhindret at tekstilfibrene gled av. Rokken ble holdt under armen eller festet i beltet. Man tvinnet så spissen av en ulldott til en tråd, som ble festet til kroken. Teinen med spinnehjulet, som fungerte som et svinghjul, ble så satt i rotasjon, og dermed var man i gang.

Mens teinen snurret rundt, trakk den som spant ut tråden og skjøtet på med mer ull. Når teinen kom nær gulvet, måtte man stoppe opp og vinde spunnet tråd på teinen. Mange foretrakk derfor å stå, da ble det ikke så mange avbrudd. Når teinen var full, ble tråden nøstet opp for senere bruk.

Menneskene har spunnet på håndtein i tusenvis av år. Den eldste bevarte komplette håndteinen i Norge er funnet i Osebergskipet, som ble haugsatt i 834. Naturlig nok er det ikke funnet så mange teiner av tre fra forhistorisk tid, men spinnehjul er det kvinnelige redskapet det er gjort flest funn av. Det er en god del variasjon når det gjelder formen. De fleste spinnehjul fra vikingtid er flate på undersiden og avrundet på oversiden. Spinnehjulene fra denne perioden har vanligvis ikke ornamenter; det var mer vanlig med slik pynt i eldre jernalder.

Det vakte internasjonal oppsikt da Anne Stine Ingstad i 1964 fant et spinnehjul av nordisk type på L'Anse aux Meadows på Newfoundland, et funn som bekreftet at det hadde vært gammel norrøn bosetning her.

Håndteinen var det viktigste og kanskje eneste spinneredskapet som ble brukt i Norge før hjulrokken gjorde sitt inntog på 1600-tallet. Rokken var mer effektiv enn håndteinen, men håndteinen ble likevel ikke vraket med en gang. Håndteinen var lett og tok ikke mye plass; den kunne for eksempel tas med til setra.

Man hadde også bedre kontroll med tråden når man spant på håndtein. Langt frem i tiden ble garn spunnet på håndtein foretrukket som varp til veven. Det var større krav til trådstyrke i renningen enn det var til innslaget.

Skomakerne har brukt håndteinen til å tvinne bektråd som skulle legges flerdobbelt. Den ble kalt skomakersnelle eller beksnelle.

• vikinger
• vikingtiden

• Christensen, Arne Emil, Anne Stine Ingstad og Bjørn Myhre (1992). Oseberg-dronningens grav. Vår arkeologiske nasjonalskatt i nytt lys.
• Dybdahl, Audun (1988). Fra ull og lin til klær.
• Hoffmann, Marta (1991). Fra Fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon.
• Petersen, Jan (1951). Vikingetidens redskaper.