tegninger utført på frihånd, er som regel utført på hvitt eller tonet papir med blyant, penn, sølvstift, kull, rød- eller svartkritt, tusj- eller sepiapensel, iblant også med akvarelltoner eller hvit stift for å fremheve visse partier. De kan være raskt utførte krokier, f.eks. etter levende modell, mer gjennomarbeidede studietegninger, som særlig i eldre tid var landskapsmalernes uunnværlige arbeidsmateriale, og komposisjonsskisser, som angir hovedtrekkene i et motiv. Håndtegninger kan også være utført som forelegg for illustrasjoner, eller de kan være selvstendige, endelige kunstverk. Kunstnere kunne også bruke tegninger av sine egne kunstverk som en form for dokumentasjon. En bok med kunstnerens «dokumentasjonstegninger» kalles en Liber Veritatis.
Historikk
Som kunstnerisk hjelpemiddel forekommer tegninger allerede i oldtidens Egypt; fra flamsk og italiensk senmiddelalder er en rekke ypperlige håndtegninger bevart, men først på 1500-tallet blir de tillagt en mer selvstendig verdi. I Italia anlegger Vasari og andre håndtegningssamlinger, i Nederlandene bl.a. Rubens og Rembrandt, og i 1700-tallets Frankrike oppstår omfangsrike og verdifulle samlinger, f.eks. Crozats. I våre dager er de gamle mesteres håndtegninger høyt vurdert og gjenstand for forskning, og de fleste større kunstmuseer har samlinger av håndtegninger.
Store samlinger
De største samlingene befinner seg i Louvre, British Museum, Albertina i Wien, samt i Firenze, München og Dresden. Også København og Stockholm har betydelige samlinger. I Oslo ble det 1877 grunnlagt en privat kobberstikk- og håndtegningsamling, som 1883 fikk lokale i Nasjonalgalleriet og 1908 ble overtatt av staten og slått sammen med museet under felles administrasjon. Den har sin hovedtyngde i norske tegninger.