gullforbindelser

Gullklorid har kjemisk formel AuCl og fås som et hvitt pulver ved oppvarming av gull(III)-klorid, AuCl₃, til 185 °C. Ved fortsatt oppvarming spaltes det videre i sine komponenter gull og klor. AuCl disproporsjonerer i kontakt med vann: 3AuCl = AuCl₃ + 2Au.

Kaliumdicyanoaurat har kjemisk formel K[Au(CN)₂] og fås når gull løses i en vandig løsning av kaliumcyanid, KCN, i nærvær av luft. Dette kompleksionet brukes som elektrolytt ved galvanisk forgylling. Stabiliteten av cyanokompleksene ligger til grunn for cyanidmetoden for utvinning av gull.

Dersom hydroksidioner tilsettes en vandig løsning av gull(III), dannes et gult bunnfall av gull(III)-hydroksid Au(OH)₃, som ved tørring går over i det brune gull(III)-oksidhydroksidet AuO(OH). Ved forsiktig oppvarming til 140–150 °C omdannes dette til gull(III)-oksid Au₂O₃. Allerede ved 160 °C vil den lite stabile Au₂O₃ avspalte oksygen. Gull(III)-hydroksid løser seg lett i overskudd av base. Gull(III)-hydroksid har amfotære egenskaper og kalles gullsyre. Dens salter kalles aurater. Ved inndamping av de basiske løsningene krystalliserer saltene ut som tetrahydroksoaurater(III), for eksempel K[Au(OH₄)].

Det lysegule AuCl₃, gull(III)-klorid, er den viktigste gullforbindelsen. Den fremstilles ved å lede klor over fint fordelt gull ved 200 °C. Kloridet løser seg i saltsyre. Inndampingen av slike løsninger gir lange, gule nåler av tetraklorgull(III)-syre, H[AuCl₄] · 4H₂O. Samme kompleksion fås når gull løses i kongevann. Natrium- og kaliumsaltet av H[AuCl₄] · 4H₂O er de mest alminnelige gullsaltene.