gull- og sølvstempler

Gull- og sølvstempler, bokstaver og emblemer som slås inn på forarbeidet gull og sølv som garantimerker for at metallene holder den rette lødighet eller finhet, dvs. at det rette forhold foreligger mellom gullet og sølvet og legeringsmetallene.

Gull kan forarbeides i helt ren form (24 karat), men sølv må legeres, vanligvis med kobber, for å bli smibart. Gjennom mange hundre år var minste finhet for gull 9 karat og for sølv ca. 13 lodd av i alt 16 lodd metall.

Historikk

Det eldste påbud om stempling av gull- og sølvgjenstander vi kjenner i Norge, kom i 1314, og de eldste stemplene er bumerker på enkelte stykker middelaldersølv. De gjorde det mulig for en som ville klage på finheten, å spore gjenstanden tilbake til produsenten. I 1491 ble det bestemt at forarbeidet sølv (gull kom sjelden inn i bildet) skulle forsynes med et «stadstegn» eller bymerke, bynavnets kronede forbokstav, og det er bevart en del stykker med kronet O for Oslo og B for Bergen. Med den fastere laugsorganisasjon under renessansen ble lødighetsstempling brukt med større konsekvens. På 1700-tallet ble det oppnevnt guardeiner ved de større laugene. De skulle kontrollere at stemplingen ble gjennomført. Et fullstendig sett norske sølvstempler fra laugstiden har: 1) bymerke, gjerne i form av et emblem; 2) mestermerke i form av bumerke, forbokstaver, på 1800-tallet ofte fullt navn; 3) guardeinmerke med dennes forbokstav og W. (Guardein ble i eldre språk skrevet wardein.) I mester- og guardeinmerke er ofte årstall felt inn. Fra 1800-tallet påføres ofte 4) finhetsmerke, 13 ½ L. (lodd), 5) årsmerke (helt årstall eller de to siste sifre), og 6) månedsmerke, som angis enten ved tallet i månedenes rekke eller ved et zodiaktegn.

Fra 1700-tallet har svenskene påført et statskontroll-merke, «tre kronor», og en bokstav som etter et bestemt system angir året for stemplingen. Skandinaviske lødighetsstempler er gjerne plassert under bunnen av gjenstanden, mens britene plasserer stemplene etter hverandre på et synlig sted på gjenstanden. Fra 1544 har en gående løve garantert «sterling quality» sølv fra London, og fra samme år har britene brukt årsbokstaver etter sitt eget system. Smågjenstander som smykker, filigransarbeider o.l. var overalt unndratt stemplingsplikt.

Forskerne har greid å identifisere de fleste by- og mestermerker, og ved å studere eldre tiders lovgivning har de også kunnet tidfeste de forskjellige former for lødighetsstempling. Dette materialet er samlet i trykte lister, som er av uvurderlig nytte for samlere og museumsfolk når de skal bestemme et stykke gammelt sølv.

Under den gradvise oppløsning av laugene på 1800-tallet fikk gullsmedene rett til å sette lødighetsstempler også på importerte gjenstander som de omsatte, og stemplingen gjelder fra 1842 ikke nødvendigvis for produsent. I 1887 begynte arbeidet med å legge finhetsmålingene om til metrisk mål, og fra 1891 ble det lovbestemt at minste finheter i Norge skulle være 585/1000 for gull og 830/1000 for sølv. Andre land bruker ofte en annen finhet.

Stemplingen av gull- og sølvvarer er i den senere tid blitt mer en rett enn en plikt. De fleste gullsmedvarer lages av metall som er legert på forhånd. Når moderne gullsmeder gjerne setter sitt stempel på produktene sine, er det dels som reklame, dels som varemerke til støtte ved eventuelle tvistemål, patentspørsmål o.l. Gullsmedene søker Patentstyret om rett til registrering, antagelse av foreslått merke og betaler gebyr for stemplingsrett.

Se også litteraturlisten under gullsmedkunst.

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Metall- og juvelkunst

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.