gujarati

Det meste av litteraturen i dette tidsrommet ble til i jainakretser og bærer preg av fromhetslivet i denne sekten. Lange fortellinger på vers og prosa (kathas) ble brukt til oppbyggelse. Typisk er jainamunken Tarunaprabhas Balavabodha (ca. 1355). Fra hinduisk miljø stammer den anonyme diktsyklus Vårglede (ca. 1350), som skildrer en vårfest der kjærlighetsguden Kama deltar. Dette temaet går stadig igjen i de mer folkelige phagu-diktene. Padmanabha har skildret hindukongen av Jhalors kamp mot muslimske erobrere.

Tradisjonelt åpnes denne perioden av Narasimha Maheta (Narsi Mehta, 1414–80), det største navnet i gujarati-litteraturen. Fordi han synes å være påvirket av bhakti i byen Vrindaban på 1500-tallet, mener mange at hans legendariske liv og leveår er oppdiktet. Andre tror at hans dikt ble utsatt for påvirkning og forandring. De eldste manuskriptene skriver seg fra 1700-tallet. De fleste diktene hans (padas) skildrer scener fra Krishnas liv.

Til 1600- og 1700-tallet hører diktere som Akho (1615–75), Premananda Bhatta (1636–1734) og Shamal (1700-tallet). Gullsmeden Akho formaner folk til å leve et religiøst liv og vokte seg for falske lærere. De to andre gjendiktet puranaer fra sanskrit og skapte såkalte akhyanas, oppbyggelige fortellinger som ble resitert eller sunget. Ved å gi disse legendene lokalkoloritt fra Gujarat oppnådde de å styrke hinduismen under trusselen fra islam.

Både portugisere, nederlendere og engelskmenn kom tidlig til Gujarat, men først på 1800-tallet begynte europeisk innflytelse å sette sitt preg på litteraturen. Møtet med Vesten ble formidlet av diktere som Dalpatram (1820–98), Narmadshankar (1833–86) og Govardhandas Tripathi (1855–1907), som i en historisk roman på nesten 2000 sider skapte en ny prosastil og gjorde seg til talsmann for nødvendige reformer. En rekke roman- og novelleforfattere fulgte opp. De fleste var hinduer, men også parsere, som f.eks. Bahramji M. Malabari (1863–1912). En ny poetisk stil påvirket av blankverset ble skapt av Nanalal (1877–1946), sønn av Dalpatram. Størst betydning fikk Kanhaiyalal Maniklal Munshi (1888–1971). Som prosaforfatter og humanist ruvet han høyt i sin samtid. At også Mahatma Gandhi var fra Gujarat og av og til skrev på sitt morsmål, bidrog også til å gjøre gujarati kjent. Både Gandhi som person og hans filosofiske ideer har satt dype spor etter seg i gujarati-litteraturen. Utgangspunktet for den politiske roman er ofte en stillingtagen for eller imot Gandhi. Ramanlal Vasantlal Desai (1892–1954) var en engasjert forfatter som fra et sosialistisk utgangspunkt endte i gandhisme. Den marxistiske romanen oppstod i Gujarat som protest mot Gandhi-tilhengernes ideer og samfunnssyn. Den moderne lyrikken, som var inspirert av T. S. Eliot, W. H. Auden og Stephen Spender, er representert ved unge lyrikere som ofte finner inspirasjon i Vestens popkultur. Dramaet er representert ved Umashankar Joshi.

De rike dansetradisjonene forutsetter et stort forråd av folkesanger, religiøse sanger og årstidsanger. Til garba-dansen, som danses om høsten idet flokker av ungdom bringer dekorerte krukker (garbi) rundt til hjemmene, hører f.eks. sanger om Radha og Krishna. Folkedramaer, såkalte bhavai, har fått en ny blomstring, og har også inspirert det profesjonelle drama.