Da europeerne kom til områdene midt i Sør-Amerika som i dag er delt mellom Brasil, Paraguay, Argentina og Bolivia rundt år 1540, telte guaraniene kanskje 400 000 i alt. Det fantes ingen sentralmakt utover skiftende allianser av slektslinjer («stammer»). Den viktigste næringsveien var en type tropisk hagebruk. Stammene flyttet stadig til nye bosetninger ettersom jorda rundt de gamle ble utpint. De viktigste grødene var mais, jordfrukter som maniok og søtpoteter, foruten bomull til tekstiler. Skogen bød på frukt og honning, samt vilt og fisk. Kjønnsdelingen var markant, kvinner sto for mat og barnestell, jakt og krigføring var reservert menn, og slektskap ble regnet i farslinjen.
Familiene dyrket sine åkerlapper hver for seg, bare i innhøstningen og i forbindelse med religiøse markeringer fantes det et videre samarbeid utover slektslinjen. En bosetning kunne bestå av fra fire til åtte langhus som hvert kunne romme 60 personer. Der hvor jord og terreng tillot det, kunne slektslinjene i noen grad forenes i befestede landsbyer med opptil 3000 personer. For øvrig ble samfunnets størrelse bestemt av hvor lenge en åker ga avkastning. Ble det mer enn fem kilometer å gå for å rydde nytt land, når for mange familier bodde for tett på hverandre, eller man ble utsatt for ytre angrep, vandret gruppen videre.
Også med hensyn til religion var guaranisamfunnet svært desentralisert. Man levde i en verden styrt av ånder. Gjennom myter og ritualer fikk man kunnskap om hvordan verden hang sammen. Sjamanen, paí, var spesialist på å tyde verden, han (alltid en mann) helet sykdom og fungerte som gruppens leder utad. I sine drømmer fikk han vite hvor man skulle vandre når det måtte ryddes nye bosetninger. Guaraniene har alltid vært på vandring etter ‘jorden uten ondt’.
Arkeologisk materiale peker mot at guaraniene opprinnelig kom fra traktene rundt Amazonas’ nedre løp og til områdene langs elvene Paraguay, Paraná og Uruguay samt tilstøtende områder en gang på 1200-tallet. Av sine naboer, samt av de første europeerne, ble de oppfattet som krigerske. Guarani kan bety ‘til angrep’ da dette var ropet som naboene hørte før de ble angrepet. Selv kaller de seg gjerne ‘ava’, ‘menneske’, eller ‘ava guarani’, det vil si ‘kriger-mennesker’.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.