wayuu (guajíro)

Språklig og kulturelt er wayuu et arawak-folk hvis forfedre sannsynligvis slo seg ned på halvøya en gang rundt 150 fvt. Klimaet kan da ha vært noe våtere, men i dag er området for det meste krattskog og ørken. Jakt og sanking, samt handel med salt og perler var viktige næringsveier ved siden av tropisk hagebruk med maniok, mais, bønner, melon, pepino og bomull som de viktigste avlingene.

Da spanjolene kom, rundt år 1530, tok wayuu raskt i bruk europeiske husdyr som geit, storfe og hest. Kvegdrift med sesongmessige forflytninger bestemt av regn- og tørketid er slik blitt wayuus viktigste næring ved siden av jordbruk. Etter cirka 1920 er også lønnsarbeid i gruver og oljeindustri i de moderne samfunnene som omgir dem blitt viktig.

Wayuu-samfunnet består av rundt 30 matrilineære klaner. Det er mors brødre som utøver den politiske makten i klanen, men på mange måter har kvinner sterk innflytelse i samfunnet. Overgangsriter tilknyttet kvinners liv utgjør de viktigste kulturelle møteplassene. Begravelser er også viktige markeringer. De døde begraves først individuelt, for siden å kremeres og plasseres på klanens gravsted. Ved siden av de eldste i klanen er sjamaner, healere og historiefortellere viktige sosiale figurer. Disse kan være både kvinner og menn.

Husene var tradisjonelt en type bindingsverk (leirklining) og lå spredt i grender som tilsvarte klanene. Nå bygges de gjerne av murstein. Det finnes ingen sentral autoritet, men en figur kalt pütchipü («ordstyrer») megler mellom klaner i strid.

Kurvfletting, tekstilhåndverk og keramikk har alltid vært viktige ferdigheter blant kvinner, både som husholdsinntekt og tradisjonsbærere. Tradisjonelt vevet man av bomull, men de fargerike hengekøyene, veskene, skoene og beltene man ser i dag er laget av akryl og industrielt farget tråd. Salg av håndverk og turisme er i dag like viktig som dyrehold.

Spanjolene klarte aldri å erobre wayuu trass i gjentatte forsøk. I likhet med pampasfolkene i Argentina og præriefolkene i USA ble wayuu raskt dyktige ryttere og flinke med europeiske våpen. Dessuten var de gode til å utnytte mulighetene i å smugle varer mellom de spanske koloniene og de engelske og nederlandske besittelsene i Karibien. Først fra omtrent 1850-1860 greide imperiets etterkommere, Colombia og Venezuela, å «pasifisere» Guajíra med moderne krigsteknologi.

Guajíra er rikt på mineralske ressurser som kull, talk og salt. Utvinningen av disse forekomstene, samt oljen i Maracaibo-sjøen på venezuelansk side, har blitt svært viktige industrier for begge landene, og mange wayúu har funnet lønnsarbeid her.

Samtidig opplever wayuu disse ekstraktive industriene som en utilbørlig utnyttelse av deres områder. Etter langvarig strid anerkjente Colombias regjering i 1991 at saltutvinningen fant sted på wayuu-territorium og aksepterte å betale 25 prosent royalty. (Det tok likevel 15 år før utbetalingene kom.) I 2020 presenterte wayuu en klage på selskapet som driver kullgruvene (Glencore) til FNs spesialrapportør for urbefolkninger. Borgerkrigen i Colombia på 1990- og 2000-tallet samt Venezuelas dype økonomiske krise særlig fra 2010 av har også påvirket wayuu i form av vedvarende fattigdom.

Wayuu snakker et språk i arawak-familien som kalles wayuunaiki, «menneskenes tale». Wayuu betyr «person», «frende» og «alliert». Man bruker begrepene kusina om andre urfolk og alijuna («utlending») om mestiser og hvite. Termen «guajiro» er nærmest synonymt med leilending både på spansk og wyúunaiki og oppfattes i dag som nedsettende.

De aller fleste wayuu er idag tospråklige (wayuunaiki-spansk), men noe over 30 prosent kan ikke spansk. Siden 1980-tallet har private kulturinstitusjoner og myndighetene både på lokalnivå og statlig nivå i Colombia og Venezuela støttet programmer for tospråklig undervisning i skolen. Det utkommer en avis på wayuunaiki med distribusjon i begge land.

• den søramerikanske urbefolkningen
• urfolk