I alminnelig språkbruk betegner grunn den nødvendige forutsetning for noe, f.eks. en hendelse, handling, slutning; det skjelnes i alminnelighet ikke mellom grunn og årsak (f.eks. «grunnen (årsaken) til jernbaneulykken»).
I filosofisk språkbruk sondres det som oftest mellom årsak eller realgrunn (lat. principium essendi) og formal- eller erkjennelsesgrunn (lat. principium cognoscendi). En årsak er da det som har (eller kan ha) en viss virkning som nødvendig følge, mens grunn i mer presis forstand er det som berettiger en tanke, følelse, handling o.l., og som derfor tjener som fyllestgjørende forklaring.
I logikken betegner grunn et argument, dvs. det man anfører til støtte for riktigheten eller hensiktsmessigheten av f.eks. et standpunkt eller et forslag. «Domsgrunn» betegner begrunnelsen eller premissene for en dom eller kjennelse. Et skarpere skille mellom (kausale) årsaker og grunner som forklaringsprinsipper for menneskelige handlinger og sosiale fenomener har en fremtredende plass i moderne handlingsteori og etikk. Grunnen til en gitt handling kan ansees som et mer eller mindre bevisst motiv (hensikt eller intensjon) hos den handlende, og det er kjennskapet til en slik grunn som gir forståelse av handlingen. Det er uklart, og det betviles ofte, om slike grunner lar seg redusere til årsaker.
Se også forklaring.