grotte

Grotte, hule, større hulrom i fast fjell. Grotter og huler er mange ganger dypere enn vidden på dagåpningen, og strekker seg langt innenfor sonen med dagslys, i motsatt fall kalles hulrommet en heller.

Utforskning av grotter, og grottevitenskap kalles speleologi. I grotter lever det ofte særegne dyrearter, disse blir behandlet under hulefauna. Grotter har til alle tider også vært boplass for mennesker, og spor etter deres aktiviteter behandles under hulefunn og hulemaleri.

Dannelse

Grotter dannes ved forvitring og erosjon, ved bevegelser i jordskorpen og ved vulkansk virksomhet. Se for øvrig speleogenese. Grotter kan etter dannelsesmåten deles inn i noen hovedtyper:

Karsthule. Grotte oppstått gjennom kjemisk forvitring ved hjelp av grunnvannet, særlig i kalkfjell.

Brenningshule. Dannet av frostforvitring og brenningenes arbeid langs klippekyster.

Tektoniske grotter. Dannet i forbindelse med bevegelser i jordskorpen, f.eks. overskyvninger av bergartslag.

Lavagrotter. Dannet der lava har stivnet rundt lavastrømmer.

Grotter i Norge

Det er i Norge kjent ca. 1150 karsthuler. Andre typer grotter har en ikke noen tilsvarende oversikt over. De fleste karsthulene ligger i Ranadistriktet og andre steder i Nordland, Nord-Trøndelag og Troms. Populære besøksgrotter i Nordland er Grønligrotten, Setergrotten og Krystallgrotten i Rana. Når så mange grotter ligger nettopp i disse områdene, skyldes det at berggrunnen her mange steder består av marmor, som vannet har løst opp langs sprekker og svakhetssoner.

Kartlegging av grotter

Grotter danner i alminnelighet meget uregelmessige og kompliserte hulrom som det kan være vanskelig å danne seg noe bilde av uten kartlegging. Gode kart er helt nødvendige for vitenskapelige undersøkelser i grotter.

Teknikk. Grottekartlegging gjøres ved hjelp av såkalte polygondrag, dvs. at man med målebånd, kompass og inklinometer (stigningsmåler) legger en rekke sammenhengende, rette linjestykker igjennom passasjene. Alternativt kan en benytte teodolitt, som gir meget nøyaktige målinger, men som kan være vanskelig å håndtere inne i grotter. Hvert målepunkt (hjørne i polygondraget) er definert i forhold til forrige og neste målepunkt ved hjelp av to vinkler (kompasskurs og helningsvinkel) og en avstand. I feltet inntegnes så detaljer fra gulv og vegger i forhold til hvert linjestykke i polygondraget.

Senere blir polygondraget (som er målt i polarkoordinater) transformert til posisjoner i et rettlinjet koordinatsystem (Øst, Nord, Opp), hvorfra kartet kan tegnes ut i ønsket projeksjon. Deretter tegnes passasjedetaljene i riktig skala rundt polygondraget. For kompliserte grotter benyttes nå programvare som gjør oppdatering mer lettvint, og som tillater rotasjon og kopling mot GIS (geografiske informasjonssystemer).

Klassifisering. På grunn av de vanskelige arbeidsforholdene i grotter kan det være svært problematisk å få nøyaktige instrumentavlesninger. Grottekart kan som en følge av dette ha betydelige feil. Grottekart klassifiseres derfor etter en skala foreslått av BCRA (British Cave Research Association) fra 1–5, som betegner kartets nøyaktighet. Grad 1 betegner nærmest en frihåndskisse uten måltaking, mens grad 5 betegner høyeste nøyaktighet. Målefeil kan til en viss grad korrigeres i forhold til fastpunkter (flere grotteinnganger), eller via lukkede sløyfer i polygondraget. I begge tilfelle utjevnes målefeilen over hele polygondraget etter spesielle prosedyrer.

Grotting

Grottevandring, grotteklatring og grottedykking er aktiviteter som med en fellesbetegnelse kalles grotting. Grotting er særlig i utlandet en svært populær fritidsaktivitet.

Grotter er imidlertid svært sårbare naturfenomener som lett ødelegges ved ferdsel (slitasje) og vandalisme. Særlig er dryppstein og knokkelrester utsatt for plyndring. Sporløs ferd er derfor et sentralt prinsipp i all grotting.

Grottevandring

Grottevandring, en aktivitet som kan variere fra normal oppreist gange til kryping på alle fire eller åling i passasjer som er så trange at man bare kan bevege seg hver gang man har pustet ut. I vertikale passasjer (sjakter) kreves enten taustige av lettmetall, eller enkelttausteknikk – en spesialtilpasset klatreteknikk. Vannfylte, aktive grotter byr på andre utfordringer, som krever våtdrakt eller vanntett utstyr. Vannlåser forseres ved dykking.

Grotteklatring

Teknisk klatring som er tilpasset grotter. Grotteklatring skiller seg fra vanlig teknisk klatring ved at en nesten alltid klatrer nedover, og at det hele foregår i mørke. Nedstigning i sjakter eller stup foregår enten med leider (tynn taustige av stål og aluminium), eller med såkalt enkelttausteknikk. I sistnevnte tilfelle rapellerer en ved hjelp av en mekanisk brems ned på statiske tau, og klatrer opp ved hjelp av fotløkker og tauklemmer. Det finnes mange varianter av disse teknikkene.

Grottedykking

Utforskning av helt vannfylte grotter ved hjelp av dykkerutstyr. Hensikten er oftest å passere vannlåser i håp om å komme opp i luftfylte gallerier på den andre siden.

Grottedykking er en spesialisert og meget risikofylt sport, det må derfor advares på det sterkeste mot å prøve seg med grottedykking på egen hånd. Aktiviteten byr på en rekke problemer som en ikke støter på under vanlig dykking. For det første må utstyret beskyttes mot skader fra grottetak og -vegger, slik at luftflaskene bæres under armene i stedet for på ryggen. Det trengs en pålitelig lyskilde, hodebeskyttelse (hjelm) og lett tilgjengelig reserveutstyr som dykkermaske og pusteventiler. Dessuten kreves nøye planlegging av luftforbruket. I grotter kan man ikke foreta nødoppstigninger og man må følgelig ha svært store sikkerhetsmarginer.

Et ekstra risikomoment ved grottedykking er oppvirvling av slam, som kan gjøre returen svært vanskelig. Grottedykking foregår derfor alltid langs en livline som rulles ut etter hvert som en svømmer innover. Dykkeren er alltid festet til denne linen med en løpende karabinkrok, og linen har tydelige avstandsmerker og retningsindikator, slik at dykkeren aldri skal være i tvil om avstand eller retning til utgangspunktet.

Kartlegging av vannfylte grotter er et viktig biprodukt av denne sporten. Kartleggingen foregår med livlinen som referanse. Livlinens kompasskurs måles og noteres langs strekningen mellom hvert avstandsmerke, samt at vanndypet avleses og noteres ved hvert merke.

Foreninger

I de fleste land finnes foreninger for grotteinteresserte. I Norge har vi Norsk Grotteforbund med medlemsbladet, Norsk Grotteblad. Bladet har utkommet årlig siden 1977 og inneholder stoff bl.a. om grottevern, pågående utforskningsprosjekter og kartleggingsteknikk.

Grotte

Verdens dypeste grotter

Navn Dyp (m) Land
Krubera (Voronja) 2080 Georgia
Lamprechtsofen 1632 Østerrike
Gouffre Mirolda 1626 Frankrike
Réseau Jean Bernard 1602 Frankrike
Torca del Cerro del Cuevon 1589 Spania
Sarma 1543 Georgia
Cehi 2 1533 Slovenia
Shakta Vjacheslav Pantjukhina 1508 Georgia
Sistema Cheve 1484 Mexico
Sistema Huautla 1475 Mexico

Verdens lengste grottesystemer

Navn Lengde (km) Land
Flint Mammoth Cave System 579 USA
Optimistisjeskaja 214 Ukraina
Jewel Cave 207 USA
Hölloch 189 Sveits
Wind Cave 186 USA
Lechuguilla Cave 183 USA
Fisher Ridge Cave System 172 USA
Siebenhengste Höhlensystem 149 Sveits
Osernaja 122 Ukraina
Gua Airjernih 109 Malaysia

Norges lengste grottesystemer

Lengde (m) Dybde (m) Kommune
Tjoarvekrajgge 20 047 502 Sørfold
Okshola 9 500 300 Fauske
Greftkjelen 5 135 320 Gildeskål
Grønligrotten 4 100 107 Rana
Greftsprekka 3 846 250 Gildeskål
Setergrotten 3 600 50 Rana
Jordbrugrotten 3 000 110 Rana
Hamarnesgrotten 2 900 80 Rana
Larshølet 2 900 326 Rana
Salthølene 2 200 186 Tysfjord
Grønndalgrotten 2 100 76 Hemnes

Norges dypeste grotter

Dybde (m) Lengde (m) Kommune
Råggejavri-Raigi 580 1 900 Tysfjord
Tjoarvekrajgge 502 15 910 Sørfold
Larshølet 326 2 900 Rana
Greftkjelen 320 5 135 Gildeskål
Okshola 300 9 500 Fauske
Stordalsgrotten 260 1 730 Bardu
Greftsprekka 250 4 200 Gildeskål
Lauknesfjellgrotten 215 380 Tysfjord
Østholet 210 780 Tysfjord
Salthølene 186 2 200 Tysfjord

Med lengde menes sammenlagt passasjelengde, og med dyp menes største vertikale høydeforskjell. Grottene i tabellen er alle karsthuler.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen har ikke blitt oppdatert siden den ble publisert på nett 14.02.2009.

Forfatter av denne artikkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Speleologi og karstmorfologi

Stein Erik Lauritzen Universitetet i Bergen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.