Gramfarging er den viktigste fargemetoden innen medisinsk bakteriologi. Farging gjøres for å få mer informasjon om bakteriene. Mange antibiotika har forskjellig virkning på grampositive og gramnegative bakterier. Den ulike fargbarheten er et uttrykk for den forskjellige celleveggen hos bakteriegruppene. Metoden gramfarging fått sitt navn etter den danske legen Christian Gram (1853–1938).
Grampositive blåfiolette og gramnegative røde bakterier sett i mikroskop. Av Schira/Shutterstock.
Begrenset gjenbruk
gramfarging
Gramfarging av bakterier er en viktig måte å identifisere ulike typer bakterier på. Den ulike fargbarheten er uttrykk for ulikheter i celleveggen på bakterien. Denne ulikheten sier også noe om hvilke antibiotika som virker mot bakterien.
Gram positive bakterier får en blåfiolett farge. Gram negative blir røde.
Metode
Bakterieprøven fikseres og farges først med krystallfiolett, deretter med iod-iodkalium. Så skylles preparatet med alkohol.
Noen bakteriearter vil da beholde den blåfiolette fargen og kalles grampositive. Andre vil miste fargen ved alkoholbehandlingen og betegnes gramnegative.
For å få tydeligere frem de gramnegative bakteriene, farger man etter alkoholbehandlingen med en rød farge kalt safranin. På denne måten får man blåfiolette grampositive bakterier og røde gramnegative bakterier.
Betydning
Denne fargemetoden er til god hjelp når det gjelder klassifisering av bakterier som er både runde (kokker) og avlange (staver).
Meningokokken, bakterien som forårsaker smittsom hjernehinnebetennelse, og gonokokken som gir gonoré, er begge gramnegative.
Pneumokokker, som gir lungebetennelse, og stafylokokker, som gir sårbetennelse og verk, er grampositive.
Blant stavbakteriene er for eksempel Escherichia coli og tyfoidbakteriene gramnegative. Bacillus anthracis, miltbrannbasillen, er grampositiv.
Syrefaste bakterier
Det finnes også bakterier som ikke kan innordnes ved hjelp av Gramfargingen. Det er bakterier som ikke lar seg farge av syrer fordi de har lipidholdige substanser, som for eksempel voks i cellemembranen. Disse kalles «syrefaste», og kan påvises ved Ziehl-Neelsens fargemetode. Eksempler på slike bakterier er mycobacterium tuberculosis og mycobacterium leprae.
Ved hjelp av merkede spesifikke antistoffer kan bakterier påvises for eksempel ved fluorescensmikroskopi. Elektronmikroskopet med sin store oppløselighet har avslørt mange detaljer i bakterienes oppbygning som tidligere var ukjent.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.