læren om håndskriften, dekker dels studiet av individuelle særpreg i håndskriften, dels sammenhengen mellom håndskrift og personlighet. Skriften oppfattes som en uttrykksbevegelse, og analysen arbeider med dens komponenter, som helning, rytme, bokstavenes bredde og høyde osv. Tross de muligheter som tydning av håndskrift synes å innebære, har det ikke lykkes å skape et vitenskapelig anerkjent system for grafologisk karaktertolkning. Psykologisk forskning har ikke kunnet bekrefte noen stabile sammenhenger mellom trekk i håndskriften og bestemte personlighetsegenskaper, slik det antas i grafologi. Større pålitelighet har grafologer oppnådd ved avsløring av falsknerier o.l.
Grafologiens historie går tilbake til 1622, da den italienske lege C. Baldo skrev en avhandling om den. Først mot slutten av 1800-tallet ble grafologisk praksis mer utbredt, og det oppstod en rekke skoleretninger, hvorav de viktigste er en fransk skole, grunnlagt av J. H. Michon med verket Système de graphologie (1875) og en tysk med L. Klages som den mest kjente eksponent, Handschrift und Charakter (1917), Grundlegung der Wissenschaft vom Ausdruck (1923).