har oppstått i en rekke europeiske land siden slutten av 1970-årene. De er partier med en forholdsvis løs partistruktur og varierende oppslutning fra land til land. De grønne partiene er konstituert rundt et begrenset antall merkesaker; de viktigste har vært kampen mot atomvåpen og opprustning, motstand mot militærblokkene, skepsis mot de store enhetene i næringslivet og for en sterk og aktiv miljøpolitikk. Partienes oppslutning gir ikke noe eksakt bilde av holdningen til disse spørsmålene i de enkelte land. Både de tradisjonelle partienes miljøprofil, valgordningen og statusen til utenomparlamentarisk arbeid har påvirket oppslutningen om de grønne. De grønne har blitt oppfattet som en protest mot det etablerte politiske miljø og kan vanskelig plasseres langs høyre–venstre-aksen.
I Tyskland har de grønne hatt en spesielt sterk stilling. Ved valgene 1998 ble partialliansen mellom Die Grünen og det tidligere østtyske Bündnis 90 den tredje største grupperingen i Forbundsdagen og har deretter deltatt i koalisjonsregjeringen, og Michaele Schreyer var 1999–2004 de grønne partienes første representant i EU-kommisjonen. Grønne partier har også deltatt i regjeringer i Frankrike og Finland. I Sverige er Miljöpartiet de Gröna representert i Riksdagen 1988–91 og siden 1994. I Danmark har derimot De Grønne ikke nådd opp til representasjon i Folketinget.
I Norge deltok Miljøpartiet De Grønne første gang ved valgene 1987, og fikk valgt en representant i Akershus fylkesting. Ved lokalvalgene 2003 fikk partiet ca. 4800 stemmer samt vel 3600 stemmer på ulike felleslister.
1993 dannet 23 grønne partier en grønn euro-allianse. I Europaparlamentet har den grønne blokken 42 av 732 mandater etter valget 2004.