Goro er en tradisjonsrik småkake som ofte blir laget til jul. Ingredienser er egg, sukker, fløte, smør og mel, eventuelt tilsatt sitronskall og kardemomme eller vaniljesukker. Goro stekes i spesielle gorojern som gir flate, tynne, rektangulære kaker med mønster.
Gode råd
De fleste jernstekte kaker består av en røre som man legger i jernet med en skje eller øse. Goro er ett unntak, der deigen kjevles til en tynn leiv før den legges i det firkantede gorojernet og stekes til tynne kaker. Imidlertid finnes det kilder som viser at også goro kunne tilberedes ved å bruke en flytende røre. Også i dag finnes oppskrifter på «goro uten kjevling», men dette er ikke den mest utbredte måten å tilberede goro på.
Av de jernstekte kakene er det utvilsomt mest krevende å tilberede goro. Deigen kjevles til en tynn leiv (ca. 1,5 millimeter tykk), og grovskjæres etter samme form som gorojernet. Som hjelpemiddel kan man lage en mal i papp som man legger på den kjevlede leiven og skjærer rundt. Da vil leiven få passende form, og kan legges direkte i gorojernet.
Kakene stekes gylne, og er myke når de tas ut av jernet. Kakene må straks skjæres fra hverandre i rektangler for å få pene snittflater. Mønsteret i gorojernet viser hvordan kakene skal skjæres. Når kakene er avkjølt blir de sprø og skjøre.
Kakene er meget holdbare, blant annet fordi de er tørre og gjerne inneholder rikelig med sukker og fett. Oppbevart i en tett kakeboks holder de seg lenge. I likhet med andre tørre kaker, kan goro lett tiltrekke seg fuktighet dersom de ikke oppbevares tørt. Da blir de myke og holdbarheten reduseres.
Det finnes et mangfold av gorojern som gjenspeiler utviklingen i kokesteder gjennom tidene. De eldste gorojern har langt skaft, gjerne ca. én meter langt. Disse er tilpasset steking over åpen ild. Disse jernene har plass til kun én goro. Nyere jern er tilpasset steking på støpejernkomfyr, og kan plasseres i steketoppen ved å fjerne ringer på kokeplatene. Jernene kan enkelt snus ved å vippe de rundt sin egen akse. Denne type jern ble kalt «kakemaskiner». Dette er runde jern som har plass til fem rektangulære gorokaker. Det finnes også firkantede gorojern med kort skaft, som kan legges på kokeplata på både vedfyrt støpejernkomfyr og elektriske komfyrer. De fleste firkantede jern har plass til tre gorokaker. I dag får man elektriske gorojern, med samme fasong som de runde jernene tilpasset støpejernkomfyren. Disse har også plass til fem goro om gangen.
Felles for alle gorojern er at de har fine mønstre som gir en dekorativ overflate på kakene.
Det er god grunn til å anta at goro er en av de opprinnelige «sju slag» julekaker. Goro er en representant for de jernstekte kakene, og er dermed en av våre eldste kaker. De første kakejernene kom til Norge fra Holland på 1600-tallet. Jernene hadde religiøse motiver, og den flate jernstekte kaken var symbolet på jødenes usyrede brød. Nattverdsbrødet, oblaten, ble stekt i tilsvarende jern. De første jernene ble kalt aposteljern siden de symboliserte de tolv apostlene.
Gode raad er det danske navnet på kakene, mens i Sverige omtales kakene som gorån. Navnet tilsier at man måtte ha god råd for å lage kakene, trolig fordi ingrediensene ble ansett som kostbare.
At det er tidkrevende å bake goro, understøttes av en beretning fra en prestegård i Lom på 1850-tallet. Her fortelles det at goro og fattigmann alltid ble bakt om natten, trolig fordi kjøkkenet da kunne benyttes uforstyrret. Det beskrives at gorojernet gav én goro, og at det derfor tok hele natten å bake ut og steke en stor porsjon. Bakeprosessen ble noe mer effektiv etter hvert som gorojernet ble utviklet til å romme opptil fem kaker om gangen. I dag er det langt enklere å bake goro siden de elektriske moderne jernene gjør stekeprosessen mindre krevende.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.