Globus er en kule med avbildning av jordkloden (jordglobus) eller stjernehimmelen (stjerneglobus). En relieffglobus fremstiller også høydeforholdene på Jorden i grove trekk. Til en fullt utstyrt globus hører blant annet omdreiningsakse, meridianring med gradinndeling.
Den vitenskapelige bruken av globusene er i dag beskjeden, men de er ettertraktede antikviteter for samlere og kan oppnå høye priser på markedet.
Ideen om at Jorden kunne være kuleformet utviklet seg i oldtidens Hellas på grunnlag av de matematiske teoriene til pythagoreiske filosofer i det femte århundre før vår tidsregning. Kratos fra Mallos (cirka 150 fvt.) er kjent som den første som laget en jordglobus. Den skal ha vært stor, hele tre meter i diameter, og viste vår verdensdel Europa, samt Afrika og Asia sammen med tre andre, ukjente verdensdeler. Rett sør for ekvator lå en antikoi («de som bor på den andre siden»), på den andre siden av den nordlige halvkulen en periokoi («de som bor i nærheten»), og sør for denne en antipodes («de med føttene den andre veien»). Kontinentene var øyer uten noen kontakt med hverandre.
Den tidligste stjerneglobusen skal ha tilhørt astronomen Evdoxos fra Knidos (409–356 fvt.). De hellenske tradisjonene innen geografi og astronomi ble overtatt og videreutviklet av araberne. De lærde innen middelalderens kristne kirke mistet derimot kontakten med den hellenske geografiske lærdommen. Først på 1300- og 1400-tallet ble jordglobuser og stjerneglobuser igjen vanlige hjelpemidler i geografiske og astronomiske studier, etter at kopier av Klaudios Ptolemaios' geografiskrifter kom i sirkulasjon i Europa.
Den eldste eksisterende jordglobusen ble laget i Nürnberg i 1492 av Martin Behaim. Globusen, som han kalte for Erdapfel (tysk 'jordeple'), er laget før Kristoffer Columbus' oppdagelser i Den nye verden ble kjent, men gir en verdifull beskrivelse av den geografiske kunnskapen som inspirerte Columbus og andre til å lete etter en vei vestover til Asia. Behaim undervurderte Jordens størrelse, og plasserte Japan omtrent der Mexico ligger på en moderne globus. Globusene fra denne tiden var vanligvis kuler av tre eller metall, med detaljene enten inngravert i metallet eller malt på det materialet som var klistret rundt globusen. På 1500-tallet laget de først en kule av pappmasjé. Denne ble dekket av et lag med gips som deretter ble lakkert. På den tørkede lakken limte de, så nøyaktig som mulig, papirstrimlene der hele verden var tegnet inn. Det var den vanskeligste delen. Teknikken krevde at man trykket tolv konkave papirstrimler som skulle passe sammen og danne et helhetlig bilde etter at de var limt på globusens overflate. Ettersom fjellkjeder, kystlinjer, elver og land ofte måtte krysse flere strimler, fantes det et stort potensiale for skjevheter når man tegnet. Gravører visste at navn måtte plasseres på enkeltstrimler. Når de skulle limes på, gjaldt det å holde tungen rett i munnen for å unngå rynker, forskyvninger og gliper.
Boktrykkerkunsten gjorde at globusene etter hvert ble rimeligere i produksjon, og dermed kunne spille en større rolle i spredningen av geografisk kunnskap. 1600- og 1700-tallet ble globusens virkelige storhetstid, da geografiundervisningen i vesentlig grad var knyttet til bruken av globus. Nederland og Italia var de ledende produsentene. Særlig kjent er den italienske munken Vincenzo Maria Coronelli (1650–1718), som fra 1680-årene dominerte europeisk kart- og globusfremstilling i en hel generasjon.
Globusens rolle avtok mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, ettersom kartografi og mer vitenskapelige metoder i økende grad fortrengte den tidligere og enklere matematiske geografien.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.