globalisering

Globalisering, en serie utviklingstrekk som kan medføre at stadig større deler av verden på en eller annen måte trekkes inn i og integreres i verdensomspennende krefter og prosesser av forbruksmessig, økonomisk, politisk, sosial, kulturell, religiøs eller kommunikasjonsmessig type.

Begrepets opprinnelse finner man i 1800- og 1900-tallets studier av modernitetens gjennombrudd (f.eks. hos Marx og Saint-Simon). Siden 1980-årene, og særlig etter Jernteppets fall i 1989, er spørsmålet om globalisering blitt en stadig viktigere del av samfunnsdebatten og et sentralt tema i diskusjoner om internasjonal politikk og utvikling. Begrepet omfatter en hel serie fenomener; det er derfor ikke entydig, og det dekker over grunnleggende uenigheter både i analyser av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk og forskjellige politiske oppfatninger om hvordan verden bør være. Det har vært stilt spørsmål ved om globalisering er et nytt fenomen, eller om man kan si at det også i tidligere århundrer har eksistert økonomiske, politiske og religiøse nettverk på regionalt og internasjonalt nivå. Flere vil likevel hevde at hastigheten i og omfanget av endringsprosessene i vår tid er noe særlig og nytt; i alle fall har slike oppfatninger gitt opphav til globaliseringsstudier og intense debatter innenfor mange disipliner og mellom ulike politiske aktører.

I akademiske og politiske analyser er det ikke fremkommet noen entydig forståelse av globalisering, men i store trekk kan man si at det på den ene side er en posisjon som vil hevde at vi er stilt overfor en reell og dyp forvandlingsprosess, mens andre vil mene at fokuset på globalisering er overdrevet og tåkelegger hvilke krefter som former verdens utvikling. Marxister og skeptikere har for eksempel hevdet at den klassiske imperialismen er avløst av nye krefter som G8-landene og multilaterale organer som Verdensbanken og IMF, og at disse tjener kapitalens interesser. Globalisering oppfattes således som en form for vestliggjøring eller amerikanisering. Globalister vil derimot peke på at de endringene man kan observere, er av dyp og strukturell karakter. Eksempler på dette kan være utvikling av multinasjonale selskaper og globale finansmarkeder, den voldsomme utbredelsen av populærkultur, og felles innsats mot overnasjonale problemer som miljø, narkotika og aids.

Globaliseringspørsmålet har vært knyttet til debatter om en serie gjensidig forbundne fenomener. For det første hersker det uenighet om det fremdeles er nasjonalstatene som har den innen- og utenrikspolitiske makt, eller om fremveksten av overnasjonale organer innenfor FN-systemet, internasjonalt politisk samarbeid og pressgrupper og sosiale bevegelser har ført til en global politikk gjennom traktater, avtaler og sett av felles handlinger. Her kan man nevne fremveksten av overnasjonalt samarbeid i nye former, som eksempelvis kampen mot internasjonal terrorisme eller de strukturreformprogrammer som IMF og andre organer har tvunget frem i økonomisk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det diskuteres om man her ser en egentlig global politikk eller om utviklingen er uttrykk for noen få sterke nasjonalstaters interesser.

For det andre diskuteres det om det i vår tid foregår en kulturell globalisering som ensretter alle inn i en ny felles kultur i «den globale landsby», eller om det tvert imot er slik at nasjonalisme eller lokale identitetsformer og subkulturer skaper et vell av mangfoldighet og uforutsigbarhet. Man kan også se det slik at homogenisering og diversifisering dypest sett er to sider av samme utviklingsprosess.

I disse diskusjonene står den voldsomme veksten i tele- og Internett-kommunikasjon sentralt, samt ekspansjonen av en global populær- og forbrukskultur. Her er det først og fremst næringsinteresser, og ikke nasjonalstater, som leder an. Masaiene i Kenya kan ta del i populær- og forbrukskulturen samtidig som de ved hjelp av Internett utforsker og styrker sine særegenheter og bruker det til å fremme sine politiske og kulturelle rettigheter som nomader i et moderne samfunn. Slike fenomener har vært analysert som en utvisking av grenser og fremvekst av hybridkulturer, men også som en form for nødvendig produksjon av lokale fenomener og liv for ikke å drukne i en stor og overveldende sammenheng. Innenfor moderne kunst har man sett globaliseringstendenser der suksessrike biennaler i eksempelvis Venezia (Italia), Havana (Cuba), São Paulo (Brasil), Sydney (Australia), Istanbul (Tyrkia), Dakar (Senegal) og Kwangju (Sør-Korea) samt kunst på Internett er blitt betraktet som en utfordring til den tidligere amerikanske og vesteuropeiske dominans på den internasjonale kunstscene.

En tredje dimensjon i globaliseringsdiskusjonene dreier seg om hvorvidt økonomisk politikk fremdeles har en nasjonal forankring eller om det er utviklet en global økonomi med helt nye konsekvenser for statenes økonomiske handlingsmuligheter og velferdsstatens fremtid. Her diskuteres det om den tilsynelatende internasjonaliseringen er reell eller om det er tale om en konsentrasjon omkring økonomisk aktivitet preget av de større og mektigere landene eller kanskje en utvikling mot noen få sterke regioner, som Europa, Asia–Stillehavsområdet og Nord- og Sør-Amerika. Det pekes på at nasjonale interesser omkring økonomi, selvstendighet og ekspertise mister sin betydning når den internasjonale konkurransen stimulerer til at utvikling av program- og maskinvare til datamaskiner og tilbud av teletjenester flyttes til lavkostnadsland i Asia, eller når noen hevder at man utenfor Norge kan produsere mat til lavere pris og bedre kvalitet enn det vi selv gjør. Den globale konkurransen utfordrer også nasjonalstatenes muligheter til å opprettholde og utbygge velferdsstaten og programmer for sosial rettferdighet, og det stilles spørsmål om i hvilken grad statene lenger har økonomisk og politisk kontroll og handlingsrom.

Et fjerde spørsmål om globalisering handler således om hvordan og i hvilken grad utviklingen kan styres, eller om vi står overfor en situasjon der en elite dominerer til fordel for seg selv og et mindretall av verdens befolkning. I de senere årene har man sett voldsomme sammenstøt ved internasjonale konferanser i Göteborg, Genova, Barcelona, Seattle og Davos der aktivister har hatt kraftige sammenstøt med politiet. Anti-globalistene angriper det de ser som den økende globale ulikhet preget av fremveksten av nyliberale og kapitalistiske institusjoner og utviklingsprosesser. De vil hevde at det ikke er snakk om uavvendelige prosesser, men at fenomener knyttet til globalisering kan unngås, møtes med motstand eller inngå i demokratiske forhandlinger. Andre vil legge vekt på å forsvare betydningen av de mange globale fora og prosesser som gjensidig regulerer interesser innenfor sikkerhet, velferd, miljø og økonomi. En ytterligere posisjon vil fremheve at globalisering faktisk er en forutsetning for å skape større velferd og likhet på verdensplan. Det er altså igjen uenighet om de globale organer og prosesser gavner de få eller hele menneskeheten.

En femte dimensjon i globaliseringsdiskusjonene dreier seg om i hvilken grad verden blir preget av en ny felles etikk. Her er den voksende betydning av et sammensatt apparat omkring menneskerettigheter ett av flere eksempler. På den annen side vil man kunne vise til militant islamisme eller en fundamentalistisk kristendoms betydning i amerikansk politikk som utviklingstrekk som peker i andre retninger.

Globalisering er ikke bare flyt av mennesker, ting, fenomener og ideer. Globalisering kan også være en serie prosesser som utfolder seg og som forskjellige aktører arbeider for å fremme eller hindre, alt etter forståelse og politisk, religiøst og økonomisk ståsted. Det er noe som trer inn på mange politiske nivåer, fra landsby- og kommunepolitikk via den nasjonale politikk til regionale organer som EU, NATO, NAFTA eller ASEAN. Globalisering synes å skape flere aktører, forbindelser, allianser og dimensjoner: fra hele FN-systemet via private globale aktører som multinasjonale selskaper, media og finanskapital til det fremvoksende globale sivile samfunn med politiske partier, humanitære organisasjoner, aktivister, interesseorganisasjoner og vitenskapelige institusjoner.

Anbefalt lenke

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 4 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Fagbegreper i antropologi

Kjetil Fosshagen Universitetet i Bergen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.