Det eldste geologiske kartet vi vet om er egyptisk og ble tegnet en gang mellom 1156 til 1150 fvt., da Ramses IV var farao. Kartet ble laget i forbindelse med en ekspedisjon han sendte av gårde for å hente stein til nye kongestatuer. Tegneren het Amennakhte. Kartet viser to brede veier som går gjennom et rosarødt fjellområde i Hammamat, øst i den egyptiske ørkenen. De er tegnet horisontalt på en papyrus som er nesten tre meter lang. Skriften på kartet forteller hvor veiene fører. Den forklarer også hvorfor noen fjell er røde: «Fjellene der de utvinner gull: De er farget røde.» Kartet viser også et steinbrudd der de tok ut gråvakke, en hard sandstein med mørk farge. Steinarten ble mye brukt av egypterne til å lage statuer. Amennakhte markerte gråvakken med mørkebrunt og granitt med rosa, og tegnet prikker der det var alluvium, løs jord. Kartet dekker et område som er omtrent 15 kilometer langt.
Deretter tar det omtrent 2700 år før vi igjen finner geologiske kart. I 1536 ga tyskeren Georg Agricola ut boken De re metallica – «Om metaller» – om bergverksteknikker. I kapittel 3 skrev han om det han kalte årer og sømmer i steinene. På et kart over et fjell tegnet han inn disse og utstyrte dem med bokstavkoder for å vise forskjellen på det han mente var årer og sømmer.
I 1684 foreslo den engelske fysikeren Martin Lister at ulike jordtyper kunne avmerkes på et vanlig, topologisk kart, enten med ulike farger eller mønster. Og ettersom jordtypene hintet om hva slags grunnfjell de lå på, ville man også få et kart over steinene under bakken. Han tegnet imidlertid aldri et slikt kart.
Italieneren Luigi Ferdinando Marsili (1658–1730) tegnet at kart over gruver i det nordre Transilvania. I 1717 tegnet han et kart som viste forekomstene av gips og svovel rundt hjembyen Bologna. Det var det første kartet som ikke bare viste de synlige forekomstene, men også beregnet hvor det måtte finnes flere. Dette ble siden en vanlig praksis blant de som tegnet geologiske kart.
Franske Jean-Etienne Guettard (1715–1786) avsluttet denne praksisen etter å ha arbeidet med geologiske kart i elleve år for det franske gruvedepartementet. Han mente det var uvitenskapelig spekulasjon å tegne inn noe annet på kartet enn observerte fakta.
I 1774 tegnet franske Francois Pasumot et kart som viste oppdagelsene til geologen Nicolas Desmaret. Han hadde noen år tidligere forstått at noen karakteristisk utseende steiner av basalt måtte være resultatet av vulkansk aktivitet. Kartet viser utbredelsen av vulkanske steinarter i Mont-Dore i det sentrale Frankrike. Kartet får også frem Desmarets teorier om at utbruddene måtte ha skjedd over flere perioder.
Amerikaneren William Maclure gikk på kryss og tvers over det meste av USA fra 1807 til 1809. Det var fordi han ville tegne et geologisk kart over landet. Kartet spenner vidt, men er til dels primitivt i den forstand at han bare opererte med fem forskjellige steinarter, nemlig primitive steiner, overgangssteiner, sekundære steiner, salt og alluvium.
Den britiske mineralogen William Smith (1769–1839) sto bak det første moderne geologiske kartet. Da han arbeidet ved en gruve, la han merke til at steinlagene alltid fulgte et forutsigbart mønster. I 1799 tegnet han et geologisk kart over området rundt byen Bath. Siden reiste han mye rundt i England, Wales og det sørlige Skottland, og hele tiden undersøkte han og tok notater. I 1815 tegnet han kartet «A delineation of the strata of England and Wales with part of Scotland» og publiserte det i fire hundre eksemplarer. Hvert av dem ble håndkolorert med ulike farger for ulike steinsorter. Smiths skildringer av fossiler, og teorien hans om at dagens dyrearter hadde overtatt for eldre og utdødde dyrearter, skulle siden ble ett av Charles Darwins viktigste argumenter for evolusjonsteorien.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.