Geografiske informasjonstjenester er geografiske data som gjøres tilgjengelig for brukere via internett. Best kjent er kartportaler som Norgeskart fra Statens kartverk, Google Maps og kommunenes kartportaler. Kartene er dynamiske i den forstand at brukeren kan panorere, endre målestokk, velge hvilke temaer som skal vises, måle avstander osv. Kartutsnittene leveres ofte i SVG-format.
En kan skille mellom publikumsrettede og profesjonsrettede tjenester. Mens de publikumsrettede er gratis tilgjengelig for alle, er de profesjonsrettede ofte lukkede systemer som er åpne bare for eierne eller kvalifiserte brukere. Et eksempel er det statlige utvekslingssamarbeidet for geodata, Norge digitalt. Til profesjonsrettede tjenester hører også biblioteker av programutvidelser og skript til geografiske informasjonssystem som deles mellom profesjonelle brukere over internett, for eksempel ESRIs ArcScripts.
Geografiske informasjonstjenester baserer seg på en klient-server-arkitektur der nettleseren opptrer som en klient som henvender seg gjennom nettet til en eller flere tjenere som framskaffer den informasjonen som brukeren søker og tar imot de spørringene som brukeren sender. Tjenerne vet hvor de nødvendige kartdata finnes og henvender seg til de rette databasetjenerne, som framskaffer data som så i sin tur omdannes av nettjeneren til en form som brukeren kan nyttiggjøre seg.
Internettbaserte tjenester har flere fordeler framfor geografiske informasjonssystemer installert lokalt på brukerens maskin. Det kreves et minimum av programvare og regnekraft sammenliknet med lokale systemer. Brukerne har til enhver tid tilgang til oppdaterte datasett fra kartdatabasene, samtidig som eierne av dataene er sikret et system for adgangskontroll.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.