Norrøne substantiv, adjektiv, pronomen og determinativ hadde eigne genitivformer, som 'kongens hest' på norrønt viser:
Her er konungsins genitiv, eintal, bunden/bestemt av konungr 'konge'.
I dei fleste norske dialektar har genitiv blitt borte som ein bøyingskategori ved substantiv, adjektiv og determinativ for mange hundre år sidan, truleg alt på 1400-talet, og er erstatta av ei rekkje andre konstruksjonar:
- hesten til kongen
- hesten åt kongen
-
kongen sin hest
- hesten hans Harald
Mange andre europeiske språk manglar også genitivsformer, og i staden brukar dei konstruksjonar der «eigaren» står etter ein preposisjon:
Også i færøysk har genitiv stort sett gått av bruk, og ein nyttar i staden ein konstruksjon med preposisjonen hjá 'hjå, hos' føre ein nomenfrase i dativ:
-
hesturin hjá konunginum 'hesten til kongen'
Den norske konstruksjonen med genitiv-s liknar den norrøne genitiven:
Her er likevel ikkje kongens ei bøyingsform av konge slik konungsins er ei bøyingsform av konungr. S-en i kongens er ein enklitisk genitiv-partikkel som står heilt sist i ein nomenfrase, som [kongen av Noreg]:
Den engelske genitiv-s-en må analyserast på same måten:
- [the king]'s horse
- [the king of Norway]'s horse
Japansk har ein heilt parallell konstruksjon, der の no er ein genitiv-partikkel, medan 王 ō tyder 'kong' og 馬 uma tyder 'hest':
Konstruksjonen med -s er lite brukt i norske dialektar og er difor mindre vanleg i nynorsk enn i bokmål, som har lånt konstruksjonen frå dansk.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.