Geiter
Geiter
Lisens: CC BY SA 3.0
Geit
Geit i Marokko
Geit
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Geit er et husdyr som ble temmet i forhistorisk tid, trolig i yngre steinalder. Tamgeiter holdes i alle verdensdeler. Det finnes en mengde raser og varianter, svært forskjellige i størrelse, farge, hårkledning og horn. De fleste er melke- og kjøttprodusenter; enkelte (angora- og kasjmirgeit) har verdifull ull.

Faktaboks

Uttale

jæit

Etymologi
norrønt geit, fra urgermansk *gaits ‘geit’, fra urindoeuropeisk *gʰaydos ‘geit, killing’
Også kjent som

capra (latin, italiensk), chèvre (fransk), ged (dansk), get (svensk), goat (engelsk), Ziege (tysk), vuohi (finsk)

Opprinnelse

Tamgeit tilhører slekten geiter (Capra). De har ofte vært klassifisert som en egen art med det vitenskapelige navnet Capra hircus. Moderne systematikk regner dem helst som underarter av ville geiter. Fra besoargeit stammer Capra aegagrus hircus, og de som stammer fra skruegeit benevnes Capra falconeri hircus. Enkelte mener også at tamgeiter kan stamme fra den nå utdødde Capra prisca, som levde i det sørøstlige Europa og hadde horn som lignet mye på nålevende geiters.

Livsløp

Geita blir kjønnsmoden i 5–8 måneders alder, og den har brunstsesong en gang i året. Naturlig paring er vanligst, men kunstig sædoverføring øker i avlsarbeidet. Drektighetstiden er 148 dager.

Produksjon

De viktigste produktene fra geit er melk, ullproduksjon (angora- og kasjmirgeit) og kjøttproduksjon.

Geiteholdet i Norge

Geiter

Norsk melkegeit.

Av /KF-arkiv ※.
geiter som ligger på et berg
Geiter på utmarksbeite med utsikt over Aurlandsfjorden.
Foto av geiter
Av /Shutterstock.
Brunost
Brunost
Av .

Geita hører til våre eldste husdyr og var antakelig vanlig i bronsealderen. På grunn av sin evne til å spise det meste, særlig kvist og løv, har den ikke vært like populær overalt. Gjerdeloven av 1860 gav adgang til å drepe den på stedet hvis den var kommet inn i «Frugt- og Urtehaver» omgitt av lovlig gjerde. Primitive driftsformer har holdt seg lenger i geiteholdet enn i annet husdyrhold. Etter hvert som ysting ble vanlig, ble ost et hovedprodukt, og ystingen av blandet geitemysost skapte en ny epoke i 1880-årene. Etter andre verdenskrig har avdråtten av geiteholdet økt sterkt, vesentlig på grunn av bedre fôring. Planmessig avlsarbeid kom sent i gang, men drives nå av Norsk Sau og Geit.

Antall geiter i Norge er redusert fra over 300 000 i 1920-årene til ca. 64 500 i 2014. Omtrent 31 500 av disse var melkegeiter. I 2022 er det litt over 35 500 mjølkegeiter i Norge. I 2005 var det litt over 600 gårdsbruk som dreiv med geit; i 2022 var det 269 gårdsbruk med geit i Norge.

Det største geitefylket er Troms, deretter følger Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det er ca. 80 årsgeiter pr. besetning. Hver geit produserer ca. 560 kg melk i året fra kjeingen, som normalt er i januar/februar, og til utpå høsten. Det er tørrstoffet i melken (protein, fett og melkesukker (laktose)) som utnyttes i osteproduksjonen, og som derfor er avlsmålet for geiteavlen. Den norske geitemelka har ca. 3 prosent protein, 3,7 prosent fett og 4,3 prosent laktose. Fordi geita utnytter lokale grovfôr- og beiteressurser, er fôropptak og fôrutnyttelse også viktig i geiteavlen. Ca. 75 prosent av geitene er med i geitekontrollen (se husdyrkontroll). Avlsarbeidet organiseres av Norsk Sau og Geit. Bukkeringer (felles hanndyrhold) er den viktigste delen av avlsarbeidet. Semin på geit omfatter ca. 1000 insemineringer (kunstig sædoverføring) i året.

Pelsskinn av norsk geit anvendes blant annet til klær og sportsartikler. Se geiteskinn.

Det finnes to norske geiteraser, norsk melkegeit og kystgeit. I tillegg finnes det mindre besetninger av kasjmirgeit, angorageit, boergeit og dverggeit.

I Norge er melkeproduksjonen på geit i hovedsak basert på norsk melkegeit. Den er basert på de ulike gamle geitestammene telemarksgeit, dølageit, vestlandsgeit og nordlandsgeit, samt innkryssing av utenlandske melkeraser. Fargen er hvit eller med ulike grå, brune eller svarte avtegn.

Siden 2001 har det pågått et omfattende smittesaneringsprosjekt kalt «Friskere geiter» for å få kontroll med sykdommene CAE, byllesyke og paratuberkolose hos geit. Dette skal gi friskere dyr og dermed bedre dyrevelferd og bedre produkter. Dette har gjort den norske geitebestanden friskere, gitt bedre melkekvalitet og geiter som melker lengre. Tidligere smakte norsk geitemelk mye strammere, fordi opptil 70 prosent av de norske geitene hadde en genfeil som gjorde at melken manglet et viktig protein. Mangelen på dette proteinet gjorde det også vanskelig å lage vanlig hvitost av geitemelken. Genfeilen førte også til redusert konsentrasjon av fett i melken, i tillegg til at innholdet av frie fettsyrer økte. Dette bidro til å gi melken en harsk smak. Nå er denne genfeilen avlet bort, og norsk geitemelk smaker ikke like stramt lengre.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Asheim, Leif Jarle m.fl.: Geiteboka, 3. utg., 2002

Kommentarer (2)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Kva er normal høgde og vekt (og slaktevekt)? Kor stor forskjell er det på bukken og geita? De nemner at det har vore stor auke i avdrått, men ingen tal. Kva var genfeilen og kva for eit protein gjorde den at dei mangla? Har andre land sitt geitehald slite med det same? Og so lurte eg på om det kunne vere verdt å seie noko om prøveprosjekta som Vegvesenet har gjort med å bruke geit til beiting langs vegane.

skrev Marion Godager Tveter

Hei Tor-Ivar!

Takk for spørsmålene dine! Vår fagansvarlig ser på dem og kommer tilbake til deg.

Vennlig hilsen
Marion i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg