føre-var-prinsippet

Miljøsaker er ofte kompliserte. Naturen er i endring og når beslutninger skal tas kan det være mangelfull kunnskap både om naturen og om hvordan aktiviteter påvirker den. Føre-var-prinsippet angir hvordan man skal håndtere manglende kunnskap og manglende vitenskapelig sikkerhet. I korte trekk stiller prinsippet krav til myndighetene om at man skal unngå vesentlig skade på naturen og miljøet når man fatter beslutninger, og at manglende kunnskap ikke skal brukes som begrunnelse for å unnlate å treffe tiltak. Prinsippet blir ofte omtalt som et prinsipp som skal la tvilen komme miljøet og naturen til gode.

Føre-var-prinsippet er utviklet gjennom et samspill mellom norsk og internasjonal rett. Prinsippet inngår i en rekke folkerettslige instrumenter, både globale og regionale, som Norge er tilsluttet. Føre-var-prinsippet ble tatt inn i Rio-erklæringens prinsipp 15 som ble vedtatt på Rio-konferansen i 1992. Prinsippet er eksempelvis også tatt inn i Klimakonvensjonen og i fortalen til Konvensjonen om biologisk mangfold. Prinsippet er uttrykkelig vedtatt i EUs miljørett, og også trukket inn som et prinsipp i fortalen til EØS-avtalen.

Hvilken rettslig status prinsippet har i internasjonal rett, utenfor traktater hvor det er tatt inn, er ikke avklart. Prinsippet har vært trukket inn og vektlagt i saker som har vært behandlet av internasjonale domstoler og tribunaler. Føre-var-prinsippet har nok likevel per i dag ikke status som internasjonal sedvanerett, selv om spredte uttalelser fra internasjonal rettspraksis gir støtte til dette.

Ved at føre-var-prinsippet er tatt inn i folkerettslige avtaler som Norge er bundet av, gjelder det en folkerettslig plikt for staten til å gjennomføre prinsippet i norsk rett. Føre-var-prinsippet er også lovfestet i norsk rett. Det følger implisitt av Grunnloven § 112 (Grunnlovens miljøparagraf). Videre er prinsippet inkorporert i naturmangfoldloven av 2009 § 9, Svalbardmiljøloven av 2001 § 7 og havressursloven av 2008 § 7. Det følger også forutsetningsvis av forurensningsloven av 1981 § 7.

I naturmangfoldloven § 9 står det: «Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.»

Gjennom inkorporeringen av føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven, har prinsippet fått en bred forankring i norsk rett. Føre-var-prinsippet er ett av flere prinsipper som etter § 7 i samme lov skal «legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet». Lovfestingen av føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven innebærer at prinsippet skal trekkes inn i alle saker som har betydning for naturmangfoldet, så lenge man ikke har tilstrekkelig kunnskap om mulige skader på naturen. Prinsippet har rettslig betydning både ved lovtolkning, ved saksbehandlingen og i forvaltningens konkrete skjønnsutøvelse, det vil si når de konkrete beslutningene tas. At prinsippet skal gjelde som en retningslinje betyr imidlertid at prinsippet ikke alltid vil få avgjørende betydning, men skal avveies og balanseres med andre hensyn og verdier.

For å sikre en ensartet forvaltningspraksis, inneholder naturmangfoldloven § 7 en regel om at det skal fremgå av beslutningen hvordan myndighetene har vurdert de miljørettslige prinsippene, herunder føre-var-prinsippet i saker hvor det er relevant. Dette er en særskilt begrunnelsesregel, som supplerer forvaltningslovens krav til begrunnelse. Brudd på denne begrunnelsesplikten kan i visse tilfeller føre til at vedtak blir ugyldige etter prinsippet i forvaltningslovens § 41 og ulovfestede regler i forvaltningsretten.

• natur- og miljøvern

• Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)