fyrstikker

Norske fyrstikker ble tidlig en eksportartikkel. Disse etikettene er fra 1860–80. De var beregnet på bl.a. det amerikanske og afrikanske marked.

© KF-bok - begrenset

Fyrstikker, pinner av tre eller kartong, med et hode som blir antent ved strykning.

Historisk utvikling

Dyppestikkene, oppfunnet 1805, var trepinner forsynt med et hode av kaliumklorat og svovel. Selve pinnen var først dyppet i svovel for at den lettere skulle ta fyr. Når stikkene ble dyppet i konsentrert svovelsyre, ble satsen og deretter pinnen antent. Svovelsyren oppbevarte man i små flasker, fylt med asbest. Benevnelsen svovelstikker kan gå tilbake til disse stikkene, men svovelstikker var også de meget eldre stikker som hadde et svovelhode i den ene eller begge ender, og ble brukt til å overføre ild, f.eks. ved tenning av lysekroner. Slike stikker kjennes helt tilbake til antikkens Rom.

Forløperen til de nåværende fyrstikker var «friction lights» fra slutten av 1820-årene. Hodet inneholdt antimonsulfid og kaliumklorat; det ble antent ved at man trakk stikken hurtig ut av et sandpapiromslag. Fosforstikkene kom 1833 og var vanlige til omkring 1900; i satsen ble det blandet inn gult fosfor istedenfor svovel, og den tok fyr ved strykning mot enhver flate. Men gult fosfor er meget giftig, og stikkene var ildsfarlige; de ble etter hvert forbudt i nesten hele verden.

1844 fikk den svenske professor G. E. Pasch patent på en metode som gikk ut på å sløyfe gult fosfor i tennsatsen og innføre en riveflate som inneholdt rødt, ugiftig fosfor. Som oppfinner av denne såkalte sikkerhetsfyrstikken regnes også tyskeren R. Ch. Böttger (1848). Oppfinnelsen ble grunnleggende for den moderne fyrstikkproduksjon; svensken J. E. Lundström forbedret den for praktisk produksjon (1855).

Sikkerhetsfyrstikker

Sikkerhetsfyrstikker fremstilles i regelen av friske ospekubber, som skjæres opp med en finermaskin i tynne plater av en fyrstikks tykkelse. Platene hakkes opp til stikker, som deretter impregneres ved å dyppes i en løsning av ammoniumfosfat eller fosforsyre for at de ikke skal gløde etter bruken. Etter tørking går stikkene til komplettmaskinen, hvor de først dyppes i smeltet parafinvoks og derpå i en flytende tennsats av kaliumklorat, svovel eller antimonsulfid, brunstein, glasspulver, fargestoff og et bindemiddel. I komplettmaskinen blir stikkene også tørket så de er ferdige til å fylles i esker. Yttersiden av esken er forsynt med riveplate, som består av rødt (amorft) fosfor, antimonsulfid, glasspulver og et bindemiddel.

Virkemåte

Strykes en slik sikkerhetsstikke mot riveplaten, vil litt av stikkens røde fosfor på grunn av friksjonsvarmen forvandles til det lett antennelige alminnelig fosfor. Dette antennes, reaksjonen forplantes til stikkens tennsats, hvor kaliumkloratet avgir oksygenet til svovelet, og videre til selve stikken, som pga. parafinbehandlingen lett tar fyr.

Uten en slik fosforholdig riveplate kan man bare meget vanskelig få stikken til å ta fyr ved kraftig og hurtig strykning mot en glatt, hard gjenstand, i motsetning til de gamle fosforstikker, som man kunne tenne ved strykning mot en hvilken som helst flate, eller ved å utsette dem for gnidning eller forholdsvis svak oppheting.

I Storbritannia og USA anvendes fremdeles fyrstikker som kan tennes ved strykning mot en hvilken som helst flate; det samme kan voksfyrstikkene, som består av (kunst)voks og en kjerne av bomullstråd eller papir, de brukes særlig i latinske land og i Sør-Amerika. Ingen av disse fyrstikktypene er giftige, men de er mer ildsfarlige enn sikkerhetsstikkene.

Fyrstikkfabrikasjonen er en meget høyt utviklet industri, hvor maskinarbeidet har innskrenket håndarbeidet til et minimum.

Norsk fyrstikkindustri

F. H. Frølich startet ca. 1838 fyrstikkproduksjon i Oslo. Denne fabrikken ble senere flyttet til Nittedal. I perioden 1875–95 flyttet produksjonen suksessivt til Grønvold i Østre Aker, men fabrikken beholdt navnet Nitedals Tændstikfabrik A/S. Under dette selskap hørte også Agnæs Tændstikfabrik ved Stavern.

Da norsk fyrstikkindustri var på sitt høyeste, omkring 1875, fantes hele 18 fyrstikkfabrikker med til sammen 1300 ansatte. Forfatteren og målmannen Henrik Krohn hadde f.eks. en fabrikk i Sogndal i Sogn, og på Hamar lå Herman Ankers fyrstikkfabrikk, som var blant de aller første i landet som produserte sikkerhetsstikker.

Andre norske fyrstikkfabrikker lå i Halden (fra 1874) og i Enebakk (fra 1866). Enebakk-bedriften flyttet siden til Bryn i Østre Aker, og de to fabrikkene ble samlet i Bryn & Halden Tændstikfabriker A/S. Etter at fabrikken i Halden brant 1922, ble dette selskapets produksjon samlet på Bryn.

De fleste fabrikkene ble lagt ned på 1880/90-tallet på grunn av stor overproduksjon med dårlige priser og elendige arbeidsforhold i fabrikkene. Dette utløste også den kjente streiken blant de kvinnelige arbeiderne på fabrikkene i Østre Aker i 1889, der bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg sterkt i sympati med de streikende. Kravet var beskjedne: 1 øre mer per gross fyrstikker de pakket samt tilgang til å få vasket seg.

I 1927 ble all norsk fyrstikkproduksjon samlet i Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik A/S, som inngikk i Ivar Kreugers fyrstikktrust Svenska Tändsticks AB. Fra 1932 ble produksjonen samlet på Grønvold og i Stavern. I 1950-årene lå produksjonskapasiteten på ca. 430 mill. fyrstikkesker per år, og virksomheten sysselsatte ca. 350 personer. Etter at produksjonen ble innstilt på Grønvold 1967 og i Stavern 1984, produseres det ikke lenger fyrstikker i Norge.

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Kjemisk industri

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.