fruktdyrking

i Norge vil si dyrking av epler og pærer (kjernefrukt), plommer og kirsebær (steinfrukt). Fruktdyrking er en viktig næringsvei i mange strøk av landet. De fylkene som har mest fruktdyrking er i rekkefølge (1999): Hordaland, Sogn og Fjordane, Telemark, Buskerud, Vestfold og Rogaland. Hordaland har mest epler, plommer og moreller, mens Sogn og Fjordane har mest pæredyrking. I 1999 var det totale fruktarealet i Norge ca. 27 000 dekar. Av dette var ca. 19 000 dekar eple, 2200 dekar pære, 3000 dekar plomme, 470 dekar surkirsebær og 2500 dekar søtkirsebær (moreller).

Vilkårene for fruktdyrking i Norge er svært varierende. Skal frukten utvikles tilfredsstillende, kreves godt grøftet, varm og dyp jord; solrik og lun vokseplass. Skredjord, morenejord og forvitringsjord (i silurstrøkene) er best. Stiv leirjord og tørr sandjord er lite skikket. Norges fruktproduksjon er forholdsvis liten, og det innføres mye frukt, både frisk og konservert.

Historikk

I mange land i Asia og Afrika stod fruktdyrking høyt allerede 4000–3000 f.Kr. Samkvem med kulturfolkene i Asia og Egypt førte til at dyrkingen vant innpass også i Europa, først i Hellas og siden også i Italia. Romerske jordbruksforfattere forteller om fruktdyrking; én av dem nevner ca. år 50 e.Kr. hele 29 eple-, 43 pære- og 8 kirsebærsorter. Etter hvert spredte fruktdyrking seg til alle europeiske land; i Norge har epler vært dyrket siden vikingtiden. Osebergfunnet har bevist dette. 54 godt bevarte epler, trolig villepler, ble bl.a. funnet ved utgravingen. Etter at Norge ble kristnet, tok fruktdyrkingen seg opp, og klostrene ble sentre også for hagebrukets utvikling.