samlet fruktbarhetstall

I debatten rundt befolkningsutviklingen refereres det iblant til reproduksjonsnivået, nivået som fruktbarheten må ligge på for at folketallet skal opprettholdes på lengre sikt, dersom det ikke forekommer inn- eller utvandring og aldersfordelingen i befolkningen er helt jevn.

Dette nivået er anslått til rundt 2,1 barn per kvinne. Men i praksis finnes det få eller ingen samfunn som oppfyller forutsetningene om helt jevn aldersfordeling og ingen inn- og utvandring, slik at tallet 2,1 sjelden er relevant i konkrete tilfeller. For eksempel har Norge både netto innvandring og en ujevn aldersfordeling, noe som medfører at det årlig er flere som fødes enn som dør i landet selv om kvinnene i gjennomsnitt får færre enn 2,1 barn.

Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) i Norge var over 4 før hundreårsskiftet til 1900, sank til under 2 mellom første og andre verdenskrig, før det steg igjen og nådde en topp på nesten 3 i 1960-årene. Gjennom 1970-årene sank fruktbarheten kraftig, til under 1,7 midt i 1980-årene. Deretter har SFT variert mellom 1,5 og 2 barn per kvinne. I 2009 var fruktbarhetstallet oppe på 1,98, men i 2023 var det sunket til 1,4. Lavere SFT har aldri vært registrert i Norge. Men det er verdt å merke seg at Norge, til tross for den tydelige fruktbarhetsnedgangen siden 2009, likevel regnes blant landene i Europa med nokså høy fruktbarhet.

Globalt er samlet fruktbarhetstall for perioden 2015 til 2020 beregnet til 2,5 barn per kvinne. Men det er store forskjeller mellom land og kontinenter, og en tydelig tendens til at kvinner i rike land får færre barn enn kvinner i fattige land.

I nord (i-landene) sank fruktbarheten fra hundreårsskiftet og frem til slutten av andre verdenskrig, deretter steg den frem mot 1970 for så å avta raskt fram mot slutten av 1980-årene. Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet har utviklingen variert litt mer mellom i-landene, men i det alt vesentlige ligger fruktbarheten langt under reproduksjonsnivået. For eksempel har Hellas, Italia og Spania hatt så lave tall som 1,2–1,3, barn per kvinne altså langt under de nordiske land. Også i Øst-Europa er fruktbarheten blitt svært lav, og det samme gjelder mange land i Øst-Asia, ikke minst Japan, Sør-Korea, Taiwan og Kina.

I mange land i sør (u-landene) er fruktbarhetstallene fortsatt høye, selv om de fleste land har hatt en sterk og nærmest bemerkelsesverdig reduksjon på kort tid. Men i enkelte land, særlig i Afrika, er fruktbarheten fortsatt høy. Både i Asia og Latin-Amerika har det samlede fruktbarhetstallet i gjennomsnitt (2010–2015) kommet godt under 2,3, men med betydelige variasjoner mellom land innenfor kontinentene, særlig i Asia. Gjennomsnittstallet for landene i Afrika ligger fortsatt høyt, på 4,7 barn per kvinne. Tallene er usikre, men variasjonene er store fra det arabiske nordlige Afrika, der Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko har et samlet fruktbarhetstall langt under 4,0, til mange land sør for Sahara med tall over 6,0.

Et av verdens mest folkerike land, Kina, nådde sannsynligvis reproduksjonsnivået eller hadde til og med kommet under det midt i 1990-årene (1,92 i 1995). India, som er omtrent like folkerik som Kina, hadde på samme tidspunkt et samlet fruktbarhetstall på 3,7. Tallet har senere sunket til 2,5 (2010–2015).

De store variasjonene i fruktbarhet mellom land og innenfor land er naturligvis uttrykk for betydelige forskjeller i samfunnsmessige, sosiale, kulturelle og politiske forhold som påvirker kvinners og familiers valg. Det er derfor nyttig å se litt nærmere på hva som kan forklare variasjoner og nedgang i fruktbarhet selv om det her bare kan gjøres stikkordsmessig.

• fruktbarhet – medisinsk
• fruktbarhet – demografi
• befolkning
• Norges befolkning
• demografi