i folkeretten de havområder som ikke noen stat har høyhet over; fritt hav omfatter verdenshavene og alle deler av disse som kan nås ved seilas på salt sjø.
Historikk
Fra gammel tid kjenner man ikke til at noen stat har gjort krav på herredømmet over det åpne hav, men i senmiddelalderen og i begynnelsen av den nyere tid ble det av en rekke sjøfarende stater påstått høyhetsrett over mer eller mindre omfattende havstrekninger. Venezia var anerkjent som herre over Adriaterhavet, Spania og Portugal gjorde krav på Indiske hav, Stillehavet, det sørlige Atlanterhav m.m. England hevdet høyhetsrett over Nordsjøen og det nordlige Atlanterhav, Danmark-Norge gjorde krav på «Nordhavet», Kattegat og Østersjøen. Som en reaksjon mot dette kom 1609 Hugo Grotius' skrift Mare liberum (lat. 'fritt hav'), hvor han søkte å påvise at havet etter sin natur måtte være fritt for alle og ikke kunne være undergitt noen enkelt stats høyhetsrett (suverenitet). Han ble bl.a. imøtegått av engelskmannen John Selden, som i sitt skrift Mare clausum (lat. 'lukket hav') hevdet Englands rett til det omkringliggende hav.
Etter atskillig motstand i de første hundre år, ble prinsippet om havets frihet anerkjent av alle som gjeldende folkerett. Det innebar at ferdsel, fiske og annen utnyttelse av havet skulle være fritt for alle på havet utenfor sjøterritoriet, og at ingen stat kunne utøve tvangsmakt over fremmede nasjoners skip på fritt hav.
Gjeldende rett
Prinsippet om havets frihet er slått fast i Genèvekonvensjonen av 1958 om det frie hav, som bl.a. omhandler retten til å drive skipsfart og fiske, rett til overflyvning og rett til å legge undersjøiske kabler og rørledninger.
I konvensjonen gjøres det samtidig klart at havets frihet bare må utnyttes under tilbørlig hensyn til andre staters interesser, og at statene har en plikt til å samarbeide for bl.a. å trygge skipsfarten og hindre forurensning av havet. Dette er et uttrykk for utviklingen i den senere tid, som har gått i retning av å innskrenke prinsippet om havets frihet. Denne tendens avspeiler seg særlig klart i den aktive rolle som kyststatene spiller på havrettsområdet. En rekke kyststater har utvidet sitt sjøterritorium. Dessuten utøver de i mange tilfeller et visst herredømme over tilstøtende havområder. Hva angår tolloppsyn, helsevesen o.l. er kyststatens myndighet i en såkalt tilstøtende sone (contiguous zone) anerkjent i Genèvekonvensjonen av 1958 om sjøterritoriet og den tilstøtende sone. Forholdet er mer omtvistet etter denne konvensjon når det gjelder fiskeri, men tilstøtende soner der fisket er forbeholdt kyststatens borgere, er i de senere år opprettholdt av flere land. Foruten eksklusive fiskerisoner er det delvis også etablert såkalte conservation zones til vern om fiskebestanden (Genèvekonvensjonen av 1958 om fiskerier på fritt hav og bevaring av dets levende ressurser). I Genèvekonvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen finnes regler om retten til utnytting av rikdommer på havbunnen.
Spørsmålene om den rettslige regulering av havområdene, fra de innerste fjæresteiner til det frie hav og de store havdyp, er videreutviklet i FNs Havrettskonvensjon fra 1982. Av viktige nyskapninger her er prinsippet om kyststatens rettigheter i den økonomiske sone, på kontinentalsokkelen og reguleringen av utnyttelsen av naturressursene på havbunnen. Se havrett, havbunnen og økonomisk sone.