fiske i sjø og ferskvann (se ferskvannsfiske) i fritiden som hobby eller som matauk, der fangsten er beregnet til eget forbruk. Omfanget av fritidsfisket i sjøen i Norge er stort. 32–40 % av befolkningen fisker i fritiden i sjøen en eller flere ganger i året. Samlet oppfisket kvantum anslås til rundt 25 000 tonn årlig.
I sjøen er hovedregelen i Norge at fisket er fritt for alle med stang og håndsnøre. Fiske med andre redskaper er forbeholdt personer bosatt i landet. For fritidsfiske gjelder egne redskapsbegrensninger. På privateide områder til sjøen har grunneier enerett til fiske med faststående redskaper (bunngarn, kilenot, krokgarn) etter laks, sjøørret, sjørøye og sjøgående regnbueørret. Ellers er annet fiske tillatt for enhver om ferdselen er fri.
I lov om saltvannsfiske m.v. av 1983 (§ 4) gis Fiskeridepartementet fullmakt til å regulere fisket. Reguleringene for fritidsfiske fastsetter at det ved fiske etter bl.a. torsk, hyse og sild nord for 62 ° n.br. bare kan brukes ett garn på inntil 30 m og én line med inntil 100 kroker per husstand. Det kan ikke fiskes større kvantum enn husstandens eget behov. Sør for 62 ° n.br. gjelder nevnte redskapsbegrensning for fiske på søn- og helligdager. Videre kan det lokalt være fastsatt en rekke reguleringer for fritidsfiske i sjøen. Det kan gjelde påbud om nedsenking av garn og teiner, fredningssoner ved elvemunninger osv.
Et forslag til endring av saltvannsfiskeloven (1996) går ut på at fritidsfiskere kun skal ha adgang til å fiske med håndsnøre og stang, garn med samlet lengde på inntil 210 m og liner med inntil 300 kroker samt inntil 10 teiner eller ruser.