et menneske som vil tenke fritt i religiøse spørsmål, dvs. frigjort fra kirkens autoritet. Uttrykket oppstod i britisk filosofisk litteratur på begynnelsen av 1700-tallet om den britiske fornuftskristendom (se deisme). Den første som ble kalt fritenker og som også betegnet seg selv som en sådan, var teologen og filosofen John Toland (1670–1722), en elev av Spinoza. I alminnelig språkbruk er det en tendens til å la ordet fritenker bety gudsfornekter, ateist, dvs. en person som benekter religionens sannhet.