frikorps

De første frikorps (Freikorps) – 'frie regimenter' – i Tyskland er kjent fra 1700-tallet. Fredrik 2 av Prøyssen fikk i 1759 rekruttert frivillige hussarer for deltakelse i Sjuårskrigen; deretter frivillige dragoner. Også i Frankrike og Østerrike–Ungarn ble frikorps etablert i andre halvdel av 1700-tallet. Mange frikorpssoldater var desertører fra andre armeer. Deretter ble tyske frikorps organisert for å delta i Napoleonskrigene, og i noen grad etter disse, blant annet under den slesvigske krigen i 1848. I Italia opprettet Giuseppe Garibaldi frikorps, blant annet brukt under landgangen på Sicilia i 1860.

Frikorps-tradisjonen fra tatt fram igjen i Tyskland etter landets nederlag i første verdenskrig. Under Weimarrepublikken oppsto flere frikorps som paramilitære grupper. De besto vesentlig av veteraner fra krigen og arbeidsledig ungdom, og rekrutterte på misnøye med utfallet av krigen og situasjonen etter den.

De fleste tyske frikorpsene hadde en radikal konservativ, nasjonalistisk dreining. De hadde ingen formell rolle, men ble støttet særlig av den sosialdemokratiske forsvarsminister Gustav Noske, som lot dem bruke i kampen mot den tyske venstresiden, inklusive for å slå ned spartakistopprøret i Berlin og opprør i en rekke andre tyske byer, i 1919. Frikorps sto da også bak drapene på spartakist-lederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, og angrep på kommunister flere steder i landet. I 1920 sto frikorps bak et kuppforsøk; i 1922 bak mordet på utenriksminister Walther Rathenau.

Frikorpsene spilte en rolle også utenfor Tyskland. Italienske frikorps sto bak okkupasjonen av Fiume (Rijeka) i 1919, og frikorps ble brukt under Polens besettelse av Wilno (Vilnius) i 1920 og Litauens besettelse av Memel (Klaipeda) i 1923.

Frikorpsene ble startet og ledet av enkeltpersoner, oftest erfarne offiserer. De hadde ingen formell rolle under nasjonalsosialistenes framvekst i Tyskland på 1920-tallet, men besto som uformelle nettverk og bidro til høyreradikaliseringen av samfunnet. Flere senere framtredende nazistiske ledere hadde en fortid i frikorps, blant dem Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich, Rudolf Höss og Ernst Röhm. Sistnevnte bygde opp nazistenes paramilitære styrke Sturmabteilung (SA), som sto bak mye av terroren i Tyskland på 1920- og 30-tallet. Adolf Hitler så på disse private paramilitære gruppene som en trussel da han kom til makten, og de måtte sverge sin lojalitet til den nye nazi-staten i 1933. Året etter ble en rekke frikorpsledere rensket ut, blant dem Röhm.

Frikorps ble gjerne mistrodd av regulære militære avdelinger, og fikk derfor lenge mindre sentrale oppgaver, blant annet til vakthold og garnisonstjeneste. Men frikorps ble også satt inn i kamp, som overraskelsesangrep på fienden.

I Tyskland etter første verdenskrig spilte frikorpsene en viktig rolle i den politisk maktkampen, og var et nyttig redskap for den framvoksende radikale høyresiden. Under andre verdenskrig videreførte Nazi-Tyskland tradisjonen gjennom vervede avdelinger som inngikk i regulære hærstyrker, inklusive Frikorps Danmark, som besto av frivillige fra Danmark som kjempet på Østfronten. Likeledes vervet mange nordmenn seg som frontkjempere, eksempelvis i Regiment Nordland. Også et britisk frikorps, British Free Corps, ble opprettet, og inngikk i Waffen SS.

• milits
• Tysklands historie