En av de mest kjente barfotdanserinnene, Isadora Duncan, tilstrebet med sin dans å etterligne det naturlige skjønnhetsidealet fra den greske antikken. Hun regnes for en sentral forløper for en mer moderne og fri retning i dansen.
I Norge hadde vi vår egen barfotdanserinne; Gyda Christensen turnerte over hele Norge med forestillingen «Chopin i Dansebilleder» i 1909.
Den sveitsiske musikkpedagogen Émile Jacques-Dalcroze undersøkte det felles rytmiske fellesutspringet for musikk og bevegelse. Han dannet en viktig skole på Hellerau utenfor Dresden, og denne ble et viktig møtested for mange tidlige fridansere, blant annet tysk-norske Inga Jacobi, som etablerte seg i Norge i 1916.
Danseren, koreografen og teoretikeren Rudolf von Laban ble med sin rom- og bevegelseslære fridansens fremste teoretiker, og flere av hans elever, blant annet Kurt Jooss og Mary Wigman, bidro til at fridansen ble scenedans med stor dramatisk slagkraft. I Norge var Elsa Lindenberg pioner for Laban-skolen.
Inga Jacobi fikk gjennom sine elever Gerd Kjølaas, Signe Hofgaard med flere stor innflytelse på norsk scenedans. Gerd Kjølaas ga ut boken Fri dans i 1948; dette er en av de første historiske oversiktene om dans publisert på norsk.
I USA har fridansen blitt kalt modern dance. Denishawn-kompaniet var sentral for utviklingen av den moderne dansen, og mange dansere startet sin karriere der. Martha Graham var en av flere som utviklet en egen danseteknikk, og hun er en av vår tids viktigste representaner for den moderne, frie dansen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.