Den organiserte fredsbevegelsen så dagens lys først etter napoleonskrigene. De første fredsforeningene ble organisert i USA i 1815, og året etter ble Peace Society opprettet i London. På begge sider av Atlanterhavet var det kvekere som ledet an. Senere oppsto liknende foreninger også i andre land. I Skandinavia ble først Foreningen for Danmarks nevtralisering opprettet i 1882 (Omdøpt til Dansk fredsforening fra 1885). Deretter fulgte Svenska freds- och skiljedomsföreningen i 1883 og Norges fredsforening i 1885 (senere kalt Norges fredslag).
Virkelig fremgang fikk fredsbevegelsen særlig etter Krimkrigen (1853–1856), etter den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) og den tysk-franske krigen (1870–1871). I tiårene som fulgte, førte vitenskapelige gjennombrudd og industrialiseringen i Europa og Nord-Amerika til store militærteknologiske gjennombrudd. Små og store stater så seg mer eller mindre tvunget til å delta i et internasjonalt rustningskappløp. Det var ikke minst indignasjon over krigens lidelser og over militær pengebruk som inspirerte fredsbevegelsen.
I mange av fredsforeningene internasjonalt sto aktive kristne lenge sentralt, men mot slutten av 1800-tallet fikk rettslige og politiske tilnærminger større vekt. I 1889, hundre år etter den franske revolusjonen, møttes sosialister fra mange land i Paris. De opprettet Den annen internasjonale, som skulle forene arbeid mot krig og for sosialistisk samfunnsomveltning. Samtidig møttes parlamentarikere fra ni land samme sted til den første av det som ble årlige interparlamentariske konferanser.
Da Stortinget var vertskap for den niende av disse konferansene i 1899, dannet parlamentarikerne en fast organisasjon, Den interparlamentariske union. Parlamentarikerne diskuterte for eksempel hvordan undertrykkelse av nasjonale minoriteter kunne være årsak til konflikter og krig, men de var særlig opptatt av å fremme voldgift som konfliktløsningsmetode. De fredselskende parlamentarikerne var også stort sett anti-militarister, ikke i den forstand at de var imot alt militærvesen, men fordi de så forherligelse av militærmakt og krigsromantikk som trusler mot en progressiv samfunnsutvikling.
I 1899 ble også en internasjonal voldgiftsdomstol opprettet etter en mellomstatlig fredskonferanse i Haag. Initiativet til Haagkonferansen var tatt av tsar Nikolaj II, og målet var å få slutt på opprustningen. Dette ble likevel ikke noe sentralt tema, og mange i fredsbevegelsen ble skuffet over at konferansen brukte mye av tiden til å diskutere regler for krigføring. Åtte år senere gikk den Annen Haagkonferanse av stabelen. Den brakte blant annet voldgiftsaken videre, men heller ikke i 1907 kom det stort ut av ønsker om rustningsstans.
Fredsbevegelsen var dominert av det vi i dag kaller NGO-er, ikke-statlige organisasjoner. Disse organisasjonene hadde ikke selv store ressurser, men fra 1890-årene og frem til 1914 var det flere rike mennesker som gjerne sponset arbeid for fred. Den svenske dynamittprodusenten Alfred Nobel testamenterte deler av sin kapital til en fredspris og la ansvaret for å utpeke dem som skulle forvalte den, til pragmatiske norske stortingspolitikere. I USA opprettet stålbaronen Andrew Carnegie i 1910 Carnegiestiftelsen for internasjonal fred med en kapital på 10 millioner dollar. Han hadde allerede finansiert et fredspalass i Haag. Stiftelsen skulle snart finansiere arbeid for å fremme folkeretten og propaganda for fredssaken i større bredde. I USA representerte Carnegiestiftelsen sosial konservatisme; i Europa var det borgerlig-liberalt fredsarbeid den finansierte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.