fortolkning – juridisk fortolkning. I rettsvitenskapen den tankevirksomhet som går ut på å fastslå innhold og rekkevidde av et viljeutsagn. Gjelder det offentligrettslige viljeutsagn av generell karakter (lover, forskrifter, vedtekter), kommer reglene om lovfortolkning til anvendelse; i forhold til private viljeutsagn taler man om avtalefortolkning. Nærmest tilknytning til sistnevnte har fortolkning av offentligrettslige viljeutsagn som angår spesielle forhold (forvaltningsakter). Grunnsetningene for lovfortolkning og avtalefortolkning er på mange punkter beslektet, men det som skiller er likevel av vesentlig betydning.
Lovfortolkning
Ved lovfortolkning er oppgaven å finne lovens mening slik som den fremgår av lovteksten. Herunder vil lovens forarbeider, de særskilte forhold som har virket til at loven ble gitt, de forutsetninger som har vært bestemmende for lovens opphavsmenn m.m. være til hjelp. Er det strid mellom det som har fått uttrykk i loven, og de synsmåter som har gjort seg gjeldende under lovbehandlingen, er imidlertid lovens ordlyd avgjørende, «motivene er ikke lov». Likevel vil fortolkningen ikke alltid være ubetinget bundet av lovens ord. Er det åpenbart at språkbruken er unøyaktig, det er sagt noe mer eller noe mindre enn tilsiktet, følger man det som skjønnes å være lovens egentlige mening (utvidende, innskrenkende fortolkning). Forskjellig fra utvidende fortolkning, men ofte vanskelig å skjelne fra denne, er analogisk fortolkning. Man søker her tilbake til et mer omfattende rettsprinsipp og anvender dette på likeartede forhold, se analogi (jur.). Unntaksvis kan den ting at lovgivningen har oppstilt en regel for et bestemt forhold, gi grunnlag for motsetningsvis eller antitetisk tolkning.
Ved fortolkning av lover gjelder som hovedregel at de enkelte ord antas å ha samme mening som i alminnelig språkbruk. Er et uttrykk flertydig, velges den løsning som best realiserer lovens hensikt. Formodningen er for den mindre, ikke den større avvikelse fra det som ellers er alminnelig gjeldende. (Unntakelseslover tolkes strengt.) Hvis to lover er i motstrid, vil man som hovedregel la den yngre få forrangen; et annet prinsipp som kan spille inn, er at den spesielle lov går foran den generelle.
Avtalefortolkning
Avtalefortolkning er langt mer subjektivt preget enn lovfortolkning. Oppgaven blir å finne ut hva partene har ment med sitt utsagn, ikke hva dette isolert sett går ut på når man ser bort fra partenes forutsetninger og andre individuelle forhold. Også her spiller imidlertid objektive momenter inn. Når partene f.eks. oppfatter en kontrakt forskjellig, er det ifølge den objektive fortolkningsteori ordenes mening etter alminnelig språkbruk som skal legges til grunn.
Fortolkningen vil arte seg noe forskjellig etter som det gjelder ensidig tyngende disposisjoner som f.eks. gaver eller testamenter, eller forhold der begge parter skal yte noe, f.eks. en salgskontrakt. Det er en broket mengde forhold som her kan få betydning som fortolkningsmidler, i forretningsforhold særlig de forhandlinger som har ført til inngåelse av en avtale, partenes tidligere forretningsforbindelse, avtalt pris og andre kontraktsvilkår osv. Alminnelige kontrakter avfattes som regel med liten fullstendighet, og her vil det derfor være plass for en ganske omfangsrik supplerende fortolkning. En slik er i mange forhold (se f.eks. lov om kjøp av 13. mai 1988) gitt av lovgivningen selv, som bestemmer hva som skal gjelde i mangel av særskilt avtale. I en rekke forhold har det også dannet seg en fast skikk og bruk, som vil bli å legge til grunn for fortolkningen, idet partene normalt må antas å innrette seg etter det som er sedvanlig.
Også folkerettslige viljeutsagn,spesielt en traktat, vil i tilfelle av tvil eller tvist bli gjenstand for fortolkning, enten under forhandlinger mellom partene eller av internasjonale domstoler, voldgiftsnemnder m.m. Lignende grunnsetninger vil da komme til anvendelse som når det gjelder lov- eller kontraktsfortolkning, trolig med tilnærming til det ene eller det andre etter som det dreier seg om en kollektiv rettssettende traktat eller en utpreget kontraktstraktat mellom to parter. Under begge forutsetninger vil man likevel være tilbøyelig til å legge særskilt stor vekt på traktatens ordlyd, men denne kan ikke være ubetinget avgjørende. Er teksten avfattet på flere språk, er det bare den eller de som er betegnet som originaltekster, som blir lagt til grunn.