forskning

Forskning kan være vanskelig å definere, og i praksis legges ofte ulike definisjoner til grunn. Siden 1963 har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) operert med begrepet forskning og utviklingsarbeid (FoU) som grunnlag for internasjonal og sammenlignbar statistikk. FoU vil si kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap om kultur, individ og samfunn, og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser.

Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.

Anvendt forskning er virksomhet som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som bruker kunnskap fra forskning og praktisk erfaring for å fremstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger.

• Les mer om metode.

Med forskningspolitikk menes de politiske avgjørelsene som påvirker omfang, organisasjon, mål og funksjon for forsknings- og utviklingsinnsatsen i samfunnet. Begrepet innebærer ikke at saksfeltet alltid betraktes som ett beslutningsområde av de forskningspolitiske interessenter, og heller ikke at det er saksmessig lett å avgrense. Det er ofte et kontroversielt spørsmål hvilke saker som bør behandles som forskningssaker, og hvilke som snarere bør behandles som en del av andre saksfelt, for eksempel som sosialpolitikk, undervisningspolitikk, industripolitikk, energipolitikk, forsvarspolitikk med mer. Forskningspolitikken spenner altså over en rekke sektorer.

I Norge behandler et eget regjeringsutvalg større forskningspolitiske saker. Utvalget bistås spesielt av statsråden for Kunnskapsdepartementet og departementets forskningsavdeling. Også de øvrige departementene har klare forskningspolitiske oppgaver knyttet til finansiering og organisering av FoU-virksomheten innen departementets ansvarsområde. Til forskjell fra mange andre vestlige land har Norge ikke noe eget uavhengig rådgivningsorgan for forskningsspørsmål.

• Se også forskningsråd.

Med forskningsetikk menes vurdering av forskning i relasjon til normer og verdier i samfunnet. Vurderingen omfatter både hvilke problemstillinger det forskes på, hvilke metoder som benyttes og på hvilke måter resultatene av forskningen kan tenkes anvendt. Områder som i vår tid er aktuelle for forskningsetisk vurdering, finnes særlig innen medisin, naturvitenskap og teknologi. Eksempler er forskning på spalting av atomet som resulterte i atombomben, men som også brukes til å produsere nyttig energi, og genteknologi som kan gjøre det mulig å endre menneskers arvelige egenskaper, råde bot på sykdommer og fremstille nye medikamenter.

I tillegg til at visse typer forskning i de fleste land er lovregulert og overvåket av myndighetene, er det også en systematisk forskningsetisk vurdering. I Norge har Kunnskapsdepartementet opprettet De nasjonale forskningsetiske komiteene for henholdsvis samfunnsvitenskap og humaniora, naturvitenskap og teknologi og medisin i tillegg til et granskningsutvalg. Disse trekker opp de prinsipielle retningslinjene for den forskningsetiske vurderingen og har også en generell rådgiveroppgave.

• Les mer om forskningsetikk.

• Norges forskningsråd

• Liste over forskningsorganisasjoner i Norge som er godkjent av Forskningsrådet
• FoU-statistikkbanken