Lat. dolus, bevissthet om følgene. Noen skarp grense mellom forsett og uaktsomhet er det ikke mulig å trekke. Som hovedregel kan man si at en handlings følger tilregnes gjerningsmannen som forsettlige både når han likefrem har villet dem (se hensikt), og når han har foretatt handlingen skjønt han forstod at den med overveiende sannsynlighet ville medføre slike følger (selv om han helst ønsket at de ikke inntraff).
Om man har handlet med forsett (dolus) eller av uaktsomhet (culpa), har særlig i strafferetten stor betydning. Straffeloven av 1902 § 40 fastsetter at lovens straffebestemmelser bare kommer til anvendelse på den som har handlet med forsett, med mindre det er uttrykkelig bestemt eller utvetydig forutsatt at også den uaktsomme handling er straffbar; for forseelser som består i unnlatelse, gjelder den motsatte regel. Hvor det er satt straff for uaktsomme handlinger (f.eks. uaktsomt drap), er straffen gjennomgående mindre enn for de tilsvarende forsettlige. I lovgivningen utenfor straffeloven, den såkalte spesiallovgivning, er imidlertid forsett og uaktsomhet i stor utstrekning likestilt.
Også uforsettlige følger av en handling kan i visse tilfeller medføre forhøyet straff hvor den handlende kunne ha innsett muligheten av dem eller har unnlatt etter evne å avverge dem etter at han er blitt oppmerksom på faren (strl. § 43).
Utenfor det strafferettslige område har sondringen mellom forsett og andre grader av skyld først og fremst betydning i erstatningsretten.