Begrep som har betydning i strafferetten. Forsøk på en forbrytelse er som regel straffbart – forsøk på en forseelse som regel ikke. Straffbart forsøk foreligger «når en forbrytelse ei er fullbyrdet, men der er foretatt handling, hvorved dens utførelse tilsiktedes påbegynt» (straffeloven av 1902 § 49). Straffbarhet inntrer like fullt om følgen ikke har kunnet inntre på grunn av objektets eller de anvendte midlers art («drap» av død mann, «forgiftning» med uskadelige stoffer). Forsøk straffes som regel mildere enn den fullbyrdede forbrytelse (§ 51). Trer den skyldige frivillig tilbake fra forsøket, bortfaller i alminnelighet straffansvaret (§ 50).
Forberedelse til en forbrytelse rammes som regel ikke av straffeloven, men i visse tilfeller er den forberedende handling gjort til egen forbrytelse (således etter §§ 159 og 186). Grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk er skjønnsmessig og kan være vanskelig å trekke. Å skaffe seg innbruddsverktøy og rekognosere på gjerningsstedet er straffri forberedelse, men i det øyeblikk gjerningsmannen har begynt å bryte seg inn, er det straffbart forsøk.