en variant av det felles gammelgermanske hovedversemålet. Det består av langlinjer, hvor fire stavelser har hovedtrykk og et ubestemt antall stavelser lettere trykk. Langlinjen er rytmisk avbrutt på midten, og de to halvdelene er sammenholdt ved allitterasjon (bokstavrim). I nyere nordisk tradisjon blir langlinjene arrangert som kortlinje-par, som har felles bokstavrim. Linjene er i gammel nordisk diktning oftest samlet i grupper, strofer, på 8 kortlinjer. Særmerket for fornyrdislag, i motsetning til den andre norrøne varianten av dette versemålet, målahått, er det at de stavelsene som ikke har hovedtrykk, er få, gjerne to–tre, i hver kortlinje. Eks.: Voluspå strofe 59:
Sér hón upp koma
Ǫðru sinni
Jǫrð ór ægi
Iðjagrœna;
Falla forsar,
Flýgr ǫrn yfir,
Sá er á fjalli
Fiska veiðir.
Fornyrdislag er det vanligste versemålet i eddadiktningen, særlig i fortellende dikt, og i runeinnskrifter.