Retning i russisk litteraturvitenskap som begynte å gjøre seg gjeldende før den første verdenskrig, nådde sitt høydepunkt omkring 1920 og ble undertrykt i stalintiden.
I utgangspunktet var russisk formalisme nært beslektet med tysk litteraturforskning fra århundreskiftet (B. Christiansen, W. Dibelius, O. Schissel, v. Fleischenberg, O. Walzel). Den ville bort fra tidens psykologiske og sosiologiske litteraturforskning, idet dens tilhengere definerte litteraturvitenskapen som en vitenskap om det spesifikt skjønnlitterære eller poetiske, i motsetning til ikke-poetiske eller prosaiske diskurser. Kjente navn er Roman Jakobson og Viktor Sjklovskij. De var begge særlig opptatt av estetisk persepsjon og av diktningens kunstgrep og fremmedgjøringsteknikker. De definerte parallellismen – gjentakelsen av det samme i ulike kontekster – som det fundamentale grep i diktningen, og i kunsten overhodet. Omkring 1920 begynte formalismen å foregripe strukturalismen, idet Jurij Tynjanov analyserte dikt som dynamiske betydningsstrukturer, samtidig med at Vladimir Propp i sin bok Undereventyrets morfologi (1928) gjennom empiriske analyser av enkelte eventyr kom frem til et fast skjema for undereventyrets handlingsforløp og eventyrskikkelsenes funksjoner i det.
Betydningen av formalistenes teorier skyldes ikke minst deres nære samarbeid med futuristene. De forsøkte også å anvende sine teorier på billedkunsten og det nye medium filmen.