Forklaring er et viktig begrep i vitenskapsfilosofien. Ordet forklaring hører opprinnelig hjemme i dagligspråket, hvor det stadig har en rekke forskjellige og kurante bruksmåter: Vi snakker om å forklare ords og uttrykks betydninger, og om å forklare dikt, kunstverker, handlinger, tilstander, begivenheter og prosesser.
Den filosofiske diskusjon gjelder i dag spørsmålet om hva en vitenskapelig forklaring egentlig er, eller hvilke vilkår som må oppfylles for at en vitenskapelig forklaring skal sies å foreligge.
I tidligere tiders filosofi og vitenskap var såkalte teleologiske eller finalistiske forklaringer sentrale: Å forklare noe var å angi det mål eller den hensikt en begivenhet (prosess, egenskap og så videre) ble antatt å tjene.
Med det moderne naturvitenskapelige gjennombrudd kom en annen forklaringstype i forgrunnen: den kausale eller mekanistiske, som angir en forutgående begivenhet som nødvendig eller tilstrekkelig «effektiv» eller «virkende» årsak til en senere begivenhet.
Det er om slike vitenskapelige kausalforklaringers logiske struktur det diskusjonen dreier seg i dag.
Noen filosofer har ment at alle vitenskapelige forklaringer må være slik at selve det utsagn som utgjør forklaringen av en begivenhet, følger med logisk nødvendighet av en rekke andre utsagn. Noen av disse utsagnene angir de allmenne naturlover som gjelder for den type fenomen som skal forklares, mens andre inneholder en beskrivelse av de faktiske forhold som forelå da fenomenet inntraff. Dette gjelder også de vitenskapelige forklaringene som bare opererer med grader av sannsynlighet, ifølge filosofer som Carl Hempel.
En forklaring på at radiatoren på en bil sprakk, kan for eksempel logisk utledes av generelle lover om at vann utvider seg når det fryser til is, og at metallbeholdere sprekker når de utsettes for et visst trykk, og av de faktisk foreliggende forhold på det tidspunkt da akkurat denne radiatoren sprakk: Bilen stod ute om natten da temperaturen sank til −20 °C, og radiatoren var fylt med vann uten tilsetning av frostvæske.
En slik «nomologisk-deduktiv» forklaring innebærer alltid en tilsvarende mulighet for at man med samme grad av sikkerhet kan forutsi det fenomenet forklaringen forklarer: Radiatoren på en bil som står ute om natten i −20 °C med ferskvann uten frostvæske i kjølesystemet, vil komme til å sprekke.
Det er relativt utbredt enighet om at naturvitenskapene søker forklaringer av denne typen. Uenigheten oppstår når det gjelder forklaringer i vitenskaper som historie, psykologi, sosiologi og samfunnsøkonomi, altså atferds- og samfunnsvitenskaper.
Her får man problemer med kravet om at det skal være «symmetri» mellom forklaring og forutsigelse. Historikere synes å kunne forklare begivenheter i fortiden uten derfor å kunne forutsi fremtidens historie. Noe lignende gjelder kanskje også en vitenskap som samfunnsøkonomien, men her er det både uenighet og uklarhet om hvorvidt og hvordan for eksempel samfunnsøkonomiske lover skal formuleres og forstås.
Når det gjelder samfunnsvitenskaper generelt, er det viktige filosofiske retninger som mener at kausale og deterministiske eller mekanistiske forklaringer av deduktiv-nomologisk type ikke har anvendelse på sosiale og psykiske fenomener, eller bare har begrenset anvendelse på slike områder.
Nøkkelbegrepet når det gjelder forklaring av handlinger og bevissthetsfenomener, som tanker, emosjoner og så videre, er forståelse av meninger og meningsfylte sammenhenger. For et slikt syn på vitenskapelig forklaring blir vår forståelse av språk og språkbruk en modell eller mønster.
Dagens vitenskapsfilosofi finner det naturlig å skille mellom tre typer av forklaring.
Årsaksforklaringer forekommer i de aller fleste vitenskaper og kan vel ennå kalles en klassisk type forklaring. Men i vitenskaper som rettsvitenskap (jus), teologi og språkvitenskap (lingvistikk) er dette en sannhet med store modifikasjoner.
I biologiske vitenskaper finner vi i tillegg til årsaksforklaringene funksjonalistiske forklaringer, en moderne utgave av den gamle teleologiske forklaring.
I en funksjonalistisk forklaring blir et fenomen forklart gjennom hva det er årsak til, som når virkningen av eller funksjonen til et organ eller et atferdsmønster brukes til å forklare hvorfor organet eller mønsteret er som det er.
Det er omstridt om slike forklaringer forekommer i samfunnsvitenskapene, selv om de synes å spille en rolle i grener av psykologien.
Formålsforklaringer, også kalt intensjonale forklaringer, forutsetter at noen (gud, denne personen, denne kunstneren) har et formål eller en intensjon som er å frembringe eller skape det fenomenet man søker å forklare.
I samfunnsvitenskapene har denne tredje type forklaring en viktig plass. I rettsvitenskap, teologi og humaniora står den helt sentralt.
Dermed blir også avstanden mellom årsaksforklaringer av kausal og deterministisk type og forklaringer av intensjonal type (for eksempel hvorfor en paragraf i straffeloven blir tolket slik og slik) så stor at mange viker tilbake for å bruke samme ord «forklaring» om begge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.