forbundsfeller

i den romerske statsrett betegnelse på overvunne folk i Italia uten romersk borgerrett (338–90 f.Kr.). De hadde indre selvstyre, men fikk ikke ha sin egen utenrikspolitikk, heller ikke vis-à-vis andre forbundsfeller. De måtte gjøre krigstjeneste for romerne, men fikk ikke del i byttet. I senrepublikken utgjorde forbundsfellene kjernen i den romerske hæren. Blant forbundsfellene hadde latinerne en særlig begunstiget stilling. Etter hvert bredte det seg stor utilfredshet blant forbundsfellene, blant vanlige bønder fordi de fikk dårligere betingelser i hæren, blant mer velstående fordi de ikke kunne delta i det politiske liv i Roma eller bli beskyttet av romersk lov rundt omkring i riket. Det var vanskelig å gi forbundsfellene borgerrett fordi initiativtageren til en slik lov ville skaffe seg et klientell som ville forrykke maktbalansen mellom de ledende slekter. Livius Drusus ville skaffe dem det i 91 f.Kr.; da han ble myrdet, gjorde forbundsfellene opprør (Forbundsfellekrigen 91–88 f.Kr.) og dannet en selvstendig stat med Corfinium som hovedstad. For å få bukt med opprøret måtte romerne gi forbundsfellene borgerrett. Forbundsfellene ble fordelt i åtte av de allerede eksisterende 35 tribus. Derved ble deres politiske innflytelse sterkt begrenset.