folketro

I folketroen finner man elementer som går langt bakover i tiden, for eksempel troen på at månen og stjernene kan ha innflytelse på menneskelivet (se astrologi). Andre elementer er av nyere dato og tilpasset moderne tid, for eksempel troen på at jorden blir besøkt av vesener fra andre planeter (se UFO).

Folketroen dreier seg om viktige ting i livet. Det kan være arbeid, særlig arbeid forbundet med usikkerhet eller risiko, for eksempel på havet. Det kan også være årsfestene (som jul og jonsok), høytidene (som fødsel, dåp og giftermål) og om sykdom, død og livet etter døden er folketroen viktig.

Folketro er ofte nært knyttet til steder og naturen. Folkereligiøse skikker og forestillinger kan være forbundet med visse steder i lokalmiljøet, for eksempel kirker, kirkegårder eller korsveier. Trær, steiner og fjell med spesielt utseende kan også være forbundet med folkereligiøse forestillinger.

Folkereligiøsiteten kan omfatte tro og praksis fra tidligere religioner eller fra omliggende lands religioner, og ofte inkludere ting som direkte strider mot den offisielle religionens læresetninger eller filosofi. Men den kan også omfatte helt nye forestillinger som ikke har fått fotfeste i den offisielle religionen.

Det er også vanlig at mennesker deltar i den organiserte kulten i templer, kirker, moskeer eller synagoger og likevel praktiserer andre ritualer i hjemmet eller henvender seg til alternative makter eller overnaturlige vesener i vanskelige situasjoner. Arkeologiske funn har vist at dette var tilfelle i Det gamle Israel, der de lærde utviklet en streng monoteistisk religion, mens folket fremdeles hadde et nært forhold til kanaaneiske guder og ikke minst gudinner, som Ashera.

Folkeforflytninger, krig og handel førte allerede i oldtiden til at fremmede guder ble opptatt i den folkelige religionen i andre land, og etter hvert også ble en del av en halvoffisiell kult. Eksempler på dette er den egyptiske gudinnen Isis i Roma og Mithra blant romerske soldater. Innenfor østlige religioner, som hinduisme og buddhisme, hadde folk flest trosforestillinger som kunne være svært forskjellig fra de filosofiske systemene man finner i Upanishadene eller i Buddhas opprinnelige lære slik den er nedskrevet i Tripitaka. Tilbedelse av ånder, forfedre og et stort antall ulike guder og gudinner var viktigere for å sikre vanlige mennesker et godt liv. Slik er det fremdeles.

Innenfor de aller fleste religioner er det, også i dag, til dels store forskjeller mellom den offisielle læren og kulten, og det folk virkelig tror og praktiserer, som kan gå inn under begrepet folkereligiøsitet.

Både innenfor jødedom og islam finnes forestillinger om virkningen av mirakler og amuletter (som Hamsa/Fatimas hånd) som skal beskyttelse mot «det onde øyet», og andre folkereligiøse forestillinger. Hellige menns graver, hovedsakelig i Midtøsten, blir besøkt av store folkemengder ved ulike anledninger. Skytsånder og skytsengler regnes fremdeles som viktige støttespillere for den enkelte.

Mange kristne feirer kirkens høytider som jul og påske og overgangsriter som dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd, og tror samtidig på reinkarnasjon. Mens kirken preker om den Gud som gir frelse eller fortapelse, er det i folkereligiøsiteten en generell tro på sjelens udødelighet. I Norge tror omkring halvparten av befolkningen på et liv etter døden, hvorav halvparten av disse tror på reinkarnasjon, spesielt i ungdomsgenerasjonen. Mange ser på Gud som kraft, ikke som en person, en kraft man møter sterkere i naturen enn i Bibelen.

Bruken av begrepene folketro, folkereligiøsitet og folkereligion har vært omstridt, både fordi religion ofte blir definert som organiserte trosforestillinger (Èmile Durkeim) eller et felles symbolsystem, og fordi mange har ansett folkereligiøsiteten som eksempel på gammel overtro eller magi. Betegnelsen overtro kom i bruk i opplysningstiden og hadde nedsettende betydning.

Forskningens syn på folkelige og alternative forestillinger er i endring, og den negative undertonen i begrepene folketro og folkereligiøsitet er stort sett borte. Mange antropologer bruker heller betegnelser som «den store tradisjonen» på det som omfattes av den offisielle læren og praksisen, og «den lille tradisjonen» på alle de lokale, personlige og ofte foranderlige forestillingene og ritualene folk praktiserer i sitt daglige liv. Også moderne fenomener som nyreligiøsitet og alternativbevelsen kan omfattes av begrepet folkereligiøsitet.

• religion