folketribun

tillitsmann for plebeierne (plebs, allmuen) i det gamle Roma, innført tidlig på 400-tallet f.Kr. Fra 449 ble det valgt ti folketribuner hvert år. De måtte være av plebeiisk ætt. Deres makt var vesentlig av negativ art. De kunne gripe inn mot et lovforslag (men ikke mot en vedtatt lov) og mot en senatsbeslutning. Enhver folketribun kunne også stoppe vedtak av de øvrige folketribuner og andre embetsmenn. Dette forekom forholdsvis sjelden. Etter hvert ble tribunene ikke til å skille fra andre embetsmenn; tribunatet inngikk som en del av embetskarrieren, etter kvesturet, normalt alternativt med edil-embetet. Folketribunen ledet møtene i concilium plebis, som etter 287 f.Kr. hadde rett til å vedta lover som var bindende for hele folket. Folketribunatet ble derved en plattform for reformpolitikk (Tiberius og Gaius Gracchus) som Sulla ville ta brodden av ved å gjøre det til en karrieremessig blindgate. Denne forordningen stod bare ved lag til år 70 f.Kr. Fra 23 f.Kr. hadde alltid keiserne folketribunmakt, og dette var et viktig formelt grunnlag for deres sivile myndighet. Folketribunen manglet de ærestegn som andre embetsmenn hadde, men nøt ukrenkelighet (sacrosactitas). Hans makt var begrenset til byen Roma.