rettsregler som er bindende i forholdet mellom stater, eventuelt andre internasjonale rettssubjekter. Det er på det rene at det f.eks. med hensyn til internasjonale organisasjoner gjelder regler som det er naturlig å kalle folkerettslige, og i visse sammenhenger er dette tilfelle også for andre sammenslutninger og til og med for enkeltpersoner. Men det er samkvemmet mellom statene som tradisjonelt har skapt og preget folkeretten, først og fremst gjennom de sedvaner dette samkvem har utviklet, men i meget stor utstrekning også gjennom statenes avtaler med hverandre.
Folkerettens kilder
Statenes praksis og traktater er folkerettens viktigste kilder. Traktater kan være tosidige (bilaterale) og har da størst likhet med kontrakter, men det blir stadig mer alminnelig at de er flersidige (multilaterale, kollektive) og oppstiller generelle folkerettslige regler (lovtraktater). Traktater er ikke bindende for andre enn de deltagende stater (med mindre traktatene bare er nedskrivning, kodifisering av sedvanerett), og også sedvaneretten kan unntaksvis være begrenset til bare å gjelde for visse grupper av stater. Under hensyn til gyldighetsområdet taler man om universell og partikulær folkerett.
Rettskildene i folkeretten er, foruten sedvanerett og traktater, alminnelige rettsprinsipper som anerkjennes av alle siviliserte stater, jfr. art. 38 pkt. 3 i vedtektene for Den internasjonale domstol i Haag (se Haagdomstolen). Som mer sekundære rettskilder nevnes her også rettspraksis og folkerettslig teori. Man diskuterer også hvorvidt vedtak i internasjonale organisasjoner kan ha visse bindende virkninger.
Folkerettens betydning i praksis
Folkerettssamfunnet mangler en obligatorisk lovgivningsmyndighet. Det er heller ingen automatisk virkende domstolsordning, og enn mindre noen tvangsmakt som er uavhengig av de enkelte staters vilje i håndhevelsen av reglene. Den karakteristiske forskjell mellom folkeretten og de interne, nasjonale rettssystemer uttrykkes gjerne slik at folkeretten er en ufullkommen rettsorden. Det er likevel en kjensgjerning at folkeretten av statene selv hevdes å være forpliktende for dem, og virkelig eller angivelig oppfattes slik av deres myndigheter. Hva angår f.eks. overholdelsen av avtaler, tyder meget på at denne er like regelmessig og selvfølgelig mellom stater som mellom enkeltpersoner. Noe annet er at det i det ene som i det annet tilfelle kan forekomme bevisste tilsidesettelser, og at disse, når de finner sted mellom stater, lett vil få særlig iøynefallende og skjebnesvangre konsekvenser. Å innse utilstrekkeligheten av folkeretten i slike krisesituasjoner bør imidlertid ikke lede til helt å fornekte dens eksistens.
Folkerettens innhold
Folkeretten inneholder regler både for fredstid og krigstid. De første kan sies å ha som ett av sitt viktigste mål å harmonisere de internasjonale forhold så krig kan unngås, og inneholder bl.a. også forsøk på helt å forby krig. De andre trer i kraft dersom krig eller krigslignende tilstander likevel oppstår, og har til formål å begrense dennes følger (uten at krig anerkjennes som et legalt middel for et lands politikk). Krigens rettsregler gjelder for partene i lik grad, uansett hvem som begynte den.
Folkerettens subjekter
Som medlemmer av folkerettssamfunnet regnet man til ut på 1800-tallet bare kristne stater; senere er alle stater i verden kommet med. Folkeretten gjelder bare for statenes handlinger i egenskap av stater, ikke når de er parter i privatrettslige forhold, f.eks. en kjøpekontrakt. Inntil den første verdenskrig var det hevdvunnet lære at bare stater kunne være folkerettssubjekter, dvs. ha folkerettslige rettigheter og plikter. Minoritetstraktatene etter den første verdenskrig og Nürnberg-dommene og menneskerettighetskonvensjonene etter den annen verdenskrig har i stor utstrekning trukket også individene inn. Organisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner samt de forskjellige særorganisasjoner som er tilknyttet sistnevnte, ansees som rettssubjekter etter folkeretten.
Historikk
Organiseringen av en større gruppe selvstendige stater i et statenes samfunn, regulert av folkeretten, er en forholdsvis moderne foreteelse. Riktignok kan det påvises regler av folkerettslig innhold fra middelalderens føydalstater, Roma og Hellas, ja endog fra eldre tidsavsnitts kultursamfunn. Men et folkerettssamfunn i den betydning man nå bruker uttrykket, begynte først å ta form ved overgangen fra 1500- til 1600-tallet.
Oppkomsten av en egentlig folkerett blir ikke sjelden tilskrevet den nederlandske rettslærde Hugo Grotius (1583–1645). Historisk nøyaktig er dette ikke, for også Grotius hadde sine forgjengere; blant de mest fremtredende var spanierne Vitoria (1480–1546) og Gentilis (1552–1608). Men det var Grotius' rettsvitenskapelige virksomhet og særlig hans hovedverk De Jure Belli ac Pacis (1625) som fikk en helt enestående betydning som grunnlag og retningslinjer for folkeretten. Grotius og hans nærmeste etterfølgere, særlig tyskeren Samuel von Pufendorf (1632–94), bygde på naturretten; de utledet folkerettens regler av en postulert uforanderlig, allmennmenneskelig rett av høyere rangorden enn den positive rettsorden. Dette naturrettslige grunnlag har folkerettsteorien aldri blitt helt av med, tross dyktige og energiske forsøk på å bygge på det positive fundament som statspraksis, traktater m.m. gir.
Avslutningen av store kriger har gjerne ført med seg forsøk på nyordning av internasjonale forhold. Disse er viktige etapper i utviklingen av den mer politisk betonte folkerett, især freden i Westfalen (1648), i Utrecht (1713), Wienerkongressen (1815), Pariskongressen (etter Krimkrigen, 1856), Versaillesfreden med Folkeforbundet (1919), samt etter den annen verdenskrig San Francisco-konferansen, som opprettet FN (1945).
I fredstid har det stadig voksende, internasjonale økonomiske, sosiale og kulturelle samarbeid ført til en rekke viktige traktatverk som har skapt en folkerett av mer administrativ natur, om handel, valuta, skipsfart, luftfart, post, telegraf, romfart o.a. samkvem, helsevesen, forfatteres og kunstneres rettsvern, patentbeskyttelse, mål og vekt o.a. På lengre sikt vil det antagelig vise seg at denne slags folkerett kan bety mye i retning av den harmonisering som ble nevnt som hovedformålet for folkeretten i fredstid i det hele.
Av vesentlig betydning for håndhevelsen og utviklingen av folkeretten var opprettelsen av en fast internasjonal domstol i Haag 1921 (reorganisert 1946). Arbeidet for å regulere og humanisere krigføringen resulterte først og fremst i Haagkonvensjonene av 1899 og 1907, og Genèvekonvensjonene, hvorav de någjeldende er fra 1949, med to tilleggsprotokoller fra 1977. Forsøk på å kodifisere andre deler av folkeretten har hatt blandet suksess. Folkeforbundets kodifikasjonskonferanse i Haag i 1930 gav små resultater. I 1982 var den langvarige forhandlingsprosessen avsluttet, og en ny Havrettskonvensjon så dagens lys, se havrett. FN har gjennom havrettskonferansene kodifisert og videreutviklet havets folkerett. I 1958 ble det inngått konvensjoner om det frie hav, territorialfarvann og tilstøtende soner og om bevaring av de levende resurser. FNs generalforsamling vedtok 1948 en erklæring om menneskerettighetene, som ikke var bindende for medlemsstatene. I tilslutning til denne ble det 1966 vedtatt en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, en om borgerlige og politiske rettigheter og en om rasediskriminering. I 1979 vedtok FN en konvensjon mot kvinnediskriminering; 1989 en konvensjon om barns rettigheter. En konvensjon til vern om menneskerettighetene var allerede 1950 inngått av de vesteuropeiske stater (i Europarådets regi).
Ellers har det vært arbeidet med mange utkast og uforbindtlige forsøk på å uttrykke folkerettens regler i generelle tekster, både av offisielle organer som f.eks. Folkerettskommisjonen under FNs generalforsamling, og av private institusjoner og lærde selskaper som International Law Association og Institut de Droit International. I denne forbindelse bør også nevnes Académie de droit international.