en fortegnelse over innbyggerne innen et administrativt område; i Norge nå mest en betegnelse på de lokale kontorene som tar imot og registrerer aktuell informasjon om de bosatte i kommunen. Folkeregistrering er ulikt utbygd i ulike land, mest i de nordiske.
I Norge var det etter lov av 24. juni 1915 kommunestyret som traff beslutning om at det skulle opprettes folkeregister i kommunen. Ved lov av 15. nov. 1946 ble folkeregistrering obligatorisk i alle kommuner. Folkeregisteret i Oslo ble opprettet i 1906. Gjeldende lov om folkeregistrering er av 16. jan. 1970.
Folkeregistrering er siden 1991 underlagt Skattedirektoratet. Sentralkontoret for folkeregistrering skal føre kontroll med de lokale folkeregistrenes virksomhet og har ansvaret for Det sentrale folkeregister, som bl.a. inneholder et fødselsnummer (11 siffer) for alle bosatte i landet siden 1. oktober 1964. Registeret har opplysning om alle bosatte i landet, om bl.a. personens navn, fødselsdato, fødested, bosted, sivilstand, statsborgerskap og flyttedato.
Omkostningene ved folkeregistrering bæres av staten. Til utenforstående gis opplysning om en persons siste adresse og fødselsnummer. All flytting skal meldes til folkeregisteret innen 8 dager. Opphold i utlandet av minst 6 måneders varighet skal før utreisen meldes til bostedets folkeregister. Person som tar opphold i Norge av minst 6 måneders varighet, skal innen 8 dager melde fra til folkeregisteret på bostedet. Denne meldeplikten berører ikke bestemmelsene om arbeidstillatelse, meldeplikt til politiet m.m. Hvert folkeregisterkontor fører sitt edb-baserte folkeregister ved å oppdatere sin del av Det sentrale folkeregister som det er on-line knyttet til.